Redaksjonell Årsrapport 2017
0

Medietanker

Det året det ikke lenger var så bratt

Dette er åttende gang Norsk Redaktørforening gir ut en nasjonal redaksjonell årsrapport. Å fortelle åpent om både god journalistikk og om feil vi gjør, er viktigere enn noen gang.

2017 var året for de store diskusjonene om tillit. Vi ble (dessverre) vant til begreper som mainstream media og falske nyheter. 

Det var det året Norge var på topp av pressefrihetsindeksen, men langt fra toppen når det gjaldt åpenhet og arkivering i statlig forvaltning

Det var det året vi begynte å snakke om seksuell trakassering på en ny måte. #Metoo bød på viktig bevisstgjøring og store utfordringer for redaktører både som arbeidsgivere og publisister.

Men det var også det året det ikke lenger var så bratt for en rekke mediehus. Etter årevis med opplagsnedgang, snudde det for mange. Det betyr likevel ikke at vi kan stryke de to viktigste ordene i Mediemangfoldsutvalgets utredning: «Det haster».

For det var dessverre også det året alle sa at det hastet med et fornyet virkemiddelapparat i mediepolitikken uten at det syntes å få fart i myndighetene.

Dette er det åttende året Norsk Redaktørforening gir ut Nasjonal Redaksjonell Årsrapport i samarbeid med medlemmer og mediehus over hele landet. I år er det 57 mediehus som har egne rapporter med i rapporten. NRKs 15 distriktskontorer er representert og kommer i tillegg til det tallet. For tredje år på rad er rapporten utgitt på samme plattform som Polaris sin rapport. Det gjør at alle Polaris-avisene er med automatisk.

I arbeidet med denne rapporten har vi merket at redaktørene har en travel hverdag. Svært mange av våre medlemmer melder tilbake at knappere ressurser gjør at de ikke lenger kan prioritere dette arbeidet. Det er synd, for i en tid der mange er ute etter å svekke troverdigheten til fri og uavhengig journalistikk er det viktigere enn noen gang å vise fram hvordan redaksjonene fyller sin samfunnsrolle. Men måten dette skjer på vil endres, og vi ser fram til å utvikle nye former for rapportering og deling av gode eksempler.

I denne rapporten finner du bidrag fra en rekke mediehus samt rapporter fra de viktige områdene medieetikk, mediejuss og innsyn. I tillegg har vi samlet noen medietanker som er delt det siste året.

Redaktørrollen er mer krevende og mer sammensatt enn tidligere. Samtidig opplever mange av våre medlemmer at rollen er enda viktigere og mer meningsfylt enn noen gang før. For det er særlig når jorunalistikken og verdiene våre er under press at vi ser hvor viktig det er å synliggjøre den frie og uavhengige journalistikken, den selvstendige og kompetente redaktøren og ytringsfrihetens helt avgjørende rolle i et velfungerende demokrati.

Tusen takk til alle som har bidratt til rapporten, takk for at vi har fått bruke bilder fra mediehusene, NTB scanpix og Årets bilde. Takk for alle tekstene til ”Medietanker”. En særlig takk til Polaris Media som har latt oss bruke den plattformen de har utviklet for redaksjonell rapportering.

Vi er igang med å utvikle denne rapporten videre. Har du kommentarer til rapporten eller forslag på hvordan dette bør skjer - og hvordan vi kan bidra til nye arenaer for redaktørfaglig samarbeid og kompetanseheving? Ta kontakt med oss i NR-sekretariatet.

 God lesning!

NR-medlemmer samlet i labben på Media City Bergen i forbindelse med høstmøtet i november 2017. Anne Jacobsen, administrerende direktør i Media City Bergen, var møteleder.

Legg til i min rapport

Det pågår en kamp om den dagsordensettende makten i samfunnet

Å undergrave journalistikken er del av den.

Diskusjonen om falske nyheter er også en tøff kamp om hvem som skal sette dagsorden. Medienes makt til det har vært stor, og er det ennå. Det er naturlig nok en kilde til frustrasjon for mange politikere, også i Norge. De vil sette flere dagsordener selv, helt uten mediefolk som mellomledd.

Men hvis metoden er å undergrave medier og journalistikk generelt, er prisen rett og slett for høy.

 

Både politikere og journalister sliter med tilliten, det er ikke noe nytt. Men for begge er tillitssvikten blitt et tilspisset tema nå i alle angrepene på de grunnleggende samfunnsinstitusjonene både i USA og Europa. Det forklarer også mye av debattene om sannhet og troverdighet.

26 prosent av de spurte svarer at de i liten grad føler at deres meninger og verdier er representert på Stortinget, i en undersøkelse Respons Analyse gjorde for Aftenposten og Adresseavisen i februar.

Det er samlet sett litt flere som hevder at deres meninger og verdier i svært stor eller ganske stor grad er representert i mediene enn på Stortinget.

Generelt er det de med lav utdanning og uten jobb som føler seg dårligst representert begge steder.

Forstørrer problemene

Flere i debattene om mediene utnytter situasjonen til å forstørre problemet og gjøre mistilliten større. Politisk rådgiver Espen Teigen skriver i Aftenposten 22.2. at jeg mener «journalistene har patent på sannheten og alle andre er løgnhalser». Jeg ser frem til kildebelegget for dette.

Jeg kan ikke se at stortingsrepresentant Mazyar Keshvari har moderert sitt oppsiktsvekkende utsagn i Minerva 28. 1.: «De etablerte mediene, som TV 2, er blitt de største produsentene av falske nyheter.»

Han følger i stedet opp i samme stil i Aftenposten 24.2.: «Kommentatorer, kvasiintellektuelle og forståsegpåere kan hevde så hardnakket de bare vil at det ikke eksisterer falske nyheter, et «tradisjonelle medier» aldri sprer falske nyheter.» Hvem har hevdet dette?

I Medier24 samme dag kaller Keshvari Dagsavisen for «en tvers gjennom uredelig avis». Tvers gjennom?

Det er også et mønster hvordan Teigen og Keshvari skyver sosiale medier foran seg som brekkstang for å svekke den uavhengige, profesjonelle journalistikkens innflytelse:

Sosiale medier er «folket» i direkte tale, mediene er for lite ærlige, for lite redelige, for lite etterrettelige. «Folket har – takket være direkte kanaler i sosiale medier – våknet og gjennomskuet mediene», skriver Keshvari 24.2.

Dette er oppkonstruert og konfliktorientert retorikk i en situasjon der nordmenn er blant verdens mest mediebrukende borgere.

Mediekritikk engasjerer, og det er ikke noe nytt. Den er bare så mye enklere å få publisert. Bra er det.

Men det er forskjell på mediekritikk og å undergrave journalistikken og dens maktkritiske funksjon.

Sosiale medier er utrolig demokratiserende og er blitt svært viktige i offentlige debatter. Men det aller meste av samfunnsdiskusjoner på norsk Facebook kommer faktisk på et eller annet vis fra mediene. Det finnes en sterk, gjensidig avhengighet mellom medier og sosiale medier.

Med eller uten filter

Teigen har ikke forstått dét, når han sier i Journalisten 18. 2.: «Vi har jo en offentlig samtale. Om den foregår i VG eller på Facebook spiller ingen rolle». For en god offentlighet gjør det faktisk det.

Debatten må selvsagt skje begge steder, både i de brede og de smalere foraene. Det er umulig å delegere ansvaret for å avsløre misligheter og kritikkverdige forhold til tilfeldighetenes spill og små debattfora med høyst ulik bredde – ofte preget av ekkokamre der man får bekreftet det man vil.

Det er nemlig stor forskjell på filtrerte og ufiltrerte politikere – de som blir utfordret og sjekket kritisk og de som ikke blir det, som Jan Arild Snoen påpeker i Minerva 22.2. Det første er essensielt når vi har med utøvende samfunnsmakt å gjøre.

Nok av feil

Teigen og Keshvari har flere treffende poenger i sin kritikk av feilaktige og tendensiøse enkeltsaker i mediene. Jeg er helt enig:

Vi kan finne større og mindre feil i mediene hver dag. Mediene må selv svare for seg og rette feil når de skjer.

Rett før helgen ble Keshvari utsatt for klar forvrengning i et Aftenposten-oppslag om tilbakekalling av statsborgerskap.

Presisjonsnivået i mediene er ofte for svakt. Flokkmentalitet finnes fortsatt, selv om enkeltsaker som Tønne-saken og ambulansesjåfør-saken ble vekkere som skjerpet den kritiske sansen.

Meningsmangfoldet er også blitt større i norske medier, men har litt å gå på. Det er for mange «usual suspects» og totalt forutsigbare gjengangere som hele tiden slipper til.

Konkret mediekritikk

Vi trenger enda mer konkret mediekritikk i enkeltsak etter enkeltsak, i mediene selv og i sosiale medier. Kritikken kan ikke overlates til de siste, den er et soleklart ansvar for de offentlig støttede mediene selv, og må være synlig der.

Det er pinlig hvordan mange medier ennå vegrer seg for å rette konkrete feil. Når det først skjer bruker de lite plass på det, ofte med den altfor svake formuleringen «avisen presiserer».

Jeg har tro på den nye del av journalistikken som fremover vil handle om systematisk sjekking av fremstillinger, vinklinger og fakta i viktige saker og debatter.

Det kan få frem alternative måter å betrakte politikk, økonomi og kultur på. Det kan også avsløre og synliggjøre flere av kampanjene og konspirasjonsteoriene som preger tiden.

Gjennomsiktige og tydelige

Mediene trenger også å være mest mulig gjennomsiktige og tydelige i all journalistikk, både reportasjer, kommentarer og meningsartikler. De bør være spesielt oppmerksomme på skjeve nyhetsvinklinger og systematiske skjevheter i meningsprofilene.

Den dårlige journalistikken er like dårlig som før. Den beste journalistikken har aldri vært bedre.

Mediene kommer til å fortsette å være kritiske samfunnsinstitusjoner også etter kampanjene mot dem nå. De må bare gjøre en enda bedre jobb, fra dag til dag.

Den dagsordensettende makten må de dele med enda mange flere enn før. Og alle disse andre er blitt mer bevisste på å utfordre mediemakten.

Legg til i min rapport

Derfor identifiserte vi den avdøde serieovergriperen

Identifisering i alvorlige kriminalsaker er alltid gjenstand for svært grundige vurderinger i redaksjonen.

I helgen ble 58 år gamle Christian Alexander Borge drept i Ringerike fengsel. Mannens advokat, John Arild Aasen, hevder mannen fikk en mye vanskeligere situasjon i fengselet etter at Aftenposten identifiserte ham med navn i 2016.

På bakgrunn av denne påstanden er det naturlig for oss å være åpne om hvilke vurderinger redaksjonen i Aftenposten gjorde i 2016.

Overgrep over en periode på 30 år

Det er ikke uvanlig at personer som er dømt for alvorlige forbrytelser navngis av media. Det finnes det mange eksempler på. Vær varsom-plakaten åpner for navngivning blant annet ved «alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger»

I denne saken sto vi overfor en person som gjentatte ganger er dømt for alvorlige seksuelle overgrep mot barn. Aftenpostens artikler dokumenterer at Christian Alexander Borge har misbrukt barn og unge gjennom 30 år. Det er i seg selv et argument for å identifisere ham.

Da vi publiserte 24. juni i fjor, var han siktet for nye overgrep, også voldtekt, av 20 mindreårige helt ned i 12-årsalderen.

Vi vet at mange ofre i slike saker bærer på følelser om skyld og skam, flere tror de er alene om sin erfaring. I denne saken sa politiet at de trodde det kunne være mange ofre de ikke kjente til.

Siktelsen nær doblet i omfang

Borge har skiftet navn flere ganger. Vi valgte å publisere alle navnene vi er kjent med at han har brukt. At vi viser at det er mange ofre for samme mann, kan føre til at flere fornærmede går til politiet med sin sak.

Det kan igjen bidra til at alvorlige forbrytelser blir etterforsket og ført for retten. For ofrene kan dette være svært viktig.

Siktelsen mot Borge har bare vokst i omfang siden Aftenpostens publisering.

Politiet har fått kjennskap til stadig flere fornærmede. Da Borge døde, omfattet siktelsen 39 ofre. Flere av dem har båret på vonde hemmeligheter i mange år.

Hensyn til etterforskningen

Selv om vi har omtalt Borges mange identiteter, har vi ikke publisert bilder av ham. Årsaken er hensynet til politiets etterforskning. I samtaler med fornærmede i saken har politiet brukt bilder av Borge for å undersøke om han kan være gjerningsmannen.

Aftenposten har hatt kontakt med 58-åringens advokat, John Arild Aasen, flere ganger. Vi har lyttet til hans innspill og tatt dem med i vurderingen.

Til grunn for vår vurdering lå det også at Borge ikke hadde små barn selv. Det er alltid noe mediene bør og skal ta særlig hensyn til.

I sum mener vi argumentene for å identifisere Borge veier tyngre enn serieovergriperens ønske om å være anonym.

Kriminalomsorgen ansvarlig for sikkerheten

Sikkerheten til 58-åringen i fengselet er det Kriminalomsorgen som har hatt ansvaret for. De må vurdere trusselnivået for de innsatte og vurdere eventuelle tiltak.

Etter drapet i Ringerike fengsel var det de samme vurderingene som er nevnt ovenfor, som lå til grunn for identifisering.

Da Aftenposten fikk bekreftet fra pålitelige kilder at det var den omtalte 58-åringen som var død og at de pårørende var varslet, identifiserte vi ham ved navn som avdød.

Aftenposten har fulgt saken mot Borge gjennom flere artikler.

Politiet nærmet seg nå slutten på etterforskningen, og en rettssak var ventet i nær fremtid. Da er det naturlig for oss å informere leserne om at Borge er død og at det dermed ikke blir noen rettssak.

Legg til i min rapport

Slik skapte vi et varmere arbeidsmiljø i lokalavisa

Vi tror at jo bedre vi kjenner hverandre, jo mer liker og respekterer vi hverandre, og jo bedre kollegaer blir vi for hverandre. Derfor startet vi "Folk i Fredriksstad Blad".

I yrkesaktiv alder tilbringer de fleste av oss halvparten av den tiden vi er våkne på jobb. Derfor er det ikke en "luksus" å ha det bra på arbeidsplassen. Det er en nødvendighet på linje med å ha det godt i samlivet og familien. Altså ikke en livsnødvendighet, men en vesentlig bestanddel i livslykken. Og akkurat som i det private samlivet, må hver og en av oss ta ansvar for å skape et godt jobbliv.

I Fredriksstad Blad er vi så heldige å ha det fint sammen på jobb. Ingen blir mobbet, det er få konflikter, lite baksnakking og stor grad av trygghet. Likevel var det litt skummelt å lansere idéen om "Folk i Fredriksstad Blad". Vi hadde alle lest de sterke, personlige og overraskende åpenhjertige historiene som ble fortalt i "450 folk i Fredrikstad". Hvordan ville dette konseptet fungere internt på en arbeidsplass. Ville folk tørre å åpne seg for kollegaene sine? Og - siden det skulle være frivillig å delta - ville de i det hele tatt la seg intervjue?

Svarene har vi nå. Ja på begge.

Vi ga alle som jobber fast eller løst på FB-huset tilbudet om å bli intervjuet. Mer enn nitti prosent takket ja. Wenche og Christine, som har laget store deler av "450 folk"-intervjuene, gjorde disse også. Det ble mange lange og gode samtaler. "Jeg følte det nesten som å være hos psykologen", sa en kollega etterpå.

I nesten tre måneder har hver arbeidsdag i FB startet med publisering av en ny historie på den lukkede Facebook-gruppen vi laget til formålet. Tekstene har vært korte. Det har tatt et drøyt minutt å lese hver av dem. Like fullt har de gitt et vell av fine opplevelser på jobb. Både for dem som har fått lese interessante, morsomme, rørende og oppsiktsvekkende fortellinger om gode kollegaer, men ikke minst for hver enkelt som har fått "sin dag" med hyggelige kommentarer, tommel opp, hjerter og varme klemmer i korridoren.

Så hva med ambisjonen om at dette skulle skape et enda bedre arbeidsmiljø hos oss? Kollega Tonje har sagt det best: "Jeg elsker denne serien som lærer oss noe nytt hver dag og får oss til å tenke litt ekstra på hverandre." Hun har nok alle med seg i den vurderingen. Jeg er sikker på at vi nå vil sette enda mer pris på enigheten og fellesskapet, og tror at vi kommer til å takle uunngåelige uenigheter og eventuelle konflikter bedre.

Utdrag fra historiene i "Folk i Fredriksstad Blad".

Legg til i min rapport

Derfor skriver VG om det høyreekstreme Europa

Fascister, kristenfundamentalister, nasjonalister og islamhatere. Selv kaller de seg patrioter. VG har reist gjennom det brune Europa.

«La dem bare drukne sier nå jeg, disse lykkejegerne er ikke Italia eller Europa sitt problem (Vi har overhodet ikke plass til dem i vårt system, det er fult opp her)».

Slik reagerte en VG-leser på bildene av overfylte gummibåter i brottsjøen utenfor Rhodos våren 2015. Flyktningkrisen var i emning. De neste ukene og månedene kom stadig nye rapportene om død og nød.

Ifølge Den Internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) omkom 3771 migranter og flyktninger i Middelhavet i 2015. I fjor økte tallet på bekreftede døde til 4579.

Bildene av fortvilte barn i oransje redningsvester fikk frem det beste i folk. Mange nordmenn åpnet hjemmene og samlet inn penger til humanitært arbeid. Samtidig boblet kommentarfeltene over av frykt og sinne, fordommer og uro for asylstrømmen. VG-leseren som helst så at drukningstallene gjerne var enda høyere, var slett ikke alene. Selv de mest inhumane standpunktene hadde dyp gjenklang både i Norge og andre land. En brun bølge skyllet over Europa.

Hvem er disse menneskene? Hva er det som driver dem? Er de farlige? Ønsker de makt? Det var spørsmålene VG stilte da vi i fjor vinter startet arbeidet med reportasjeserien «Det hvite raseriet».

Målsettingen var enkel: Vi ville på innsiden av høyreekstreme og nasjonalistiske grupperinger i hele Europa. Vi ønsket å forstå hvor raseriet kom fra.

Hele serienDet hvite raseriet

Det skulle vise seg å bli en vanskeligere oppgave enn vi forventet. I temmelig nøyaktig et år har journalistene Espen Rasmussen, Ronny Berg og Stian Eisenträger reist Europa rundt på jakt etter svar. Totalt har de besøkt 14 land. På veien har de møtt nasjonalister, høyrepopulister, fascister, kristenfundamentalister, nynazister og islamhatere.

Mens noen ber til høyere makter om at grensene skal stenges, bevæpner andre seg for krig. Det er ingen ensartet gruppe. Noen har personlige erfaringer som vekket hatet i dem, andre er blitt overbevist av konspiratorisk tankegods på nettet. Enkelte mener kampen kan vinnes politisk, men skremmende mange ikke ser annen utvei enn vold og i ytterste konsekvens borgerkrig

Reisen gjennom det brune Europa har vært fylt av kontraster. VGs journalister er blitt invitert inn på kaffe og småkaker, for så å bli servert historier om at flyktningkrisen er en del av en storstilt jødisk-marxistisk plan om å utrydde den hvite rase.

Felles for alle VG har møtt er at de elsker sitt land og sitt folk. De kaller seg patrioter.

Når vi nå presenterer resultatet av arbeidet, er det ikke uten tvil. Vi regner med kritikk. Allerede da den første henvisingen ble publisert på Facebook, ble vi møtt med spørsmål om hvorfor vi ikke valgte å kartlegge venstresiden eller radikale islamister. Serien kan åpenbart bli lest som nok et innlegg i innvandringsdebatten fra den liberale og sosialistiske presse. Denne kritikken bekymrer oss i liten grad.

Det vil være verre om de mest illiberale og voldelige grupperingene omfavner journalistikken og presentasjon. Mange av bildene og videoene i «Det hvite raseriet» er nemlig til forveksling like de ekstremistene selv publiserer i sosiale medier. Både nazismen og andre politiske grupperinger har brukt sterke estetiske virkemidler i sin propaganda. Den samme estetikken går igjen i VGs serie.

Svaret vårt er at vi kun har forsøkt å gjengi virkeligheten som den er. Vi har møtt menneskene vi intervjuer med nysgjerrighet og åpenhet. Det er ikke muligheten til å fordømme som har drevet oss, men nysgjerrigheten. Om man skal bekjempe ekstremisme, er det etter vår mening en forutsetning å forstå drivkreftene. Det håper vi «Det hvite raseriet» kan bidra til.

Det gjør inntrykk å se bilder av russiske nasjonalister med hakekors-tatoveringer som trener på nærkamp med kniv. Enda mer skremmende er det etter min mening å lese hvilke kilder overbevisningen springer ut fra. For deler av disse miljøene synes vaksinert mot fakta og rasjonalitet. Tilliten til medier og etablerte politiske partier er fullstendig fraværende. Det etterlatte inntrykk er at man kan underbygge motargumentene med enhver statistikk eller forskningsrapport. Ekstremistene vil uansett ikke feste lit til noe av dette. De velger bevisst alternative fakta som passer deres overbevisning.

I en tid der selv sentrale politikere anklager mediene for å servere falske nyheter og en fordreid versjon av virkeligheten, er håpet at «Det hvite raseriet»kan bidra til en faktabasert og nødvendig debatt om fremveksten av ekstremisme, at noen flere innser at de harde og mest populistiske innleggene i innvandringsdiskusjonen kan vekke til live politisk tankegods de fleste håpet ble begravet i 1945.

 

Legg til i min rapport

3 grunner til at små redaksjoner utgjør en stor forskjell - også på kritisk journalistikk

Det er ikke tilfeldig at en rekke mindre redaksjoner kjemper om SKUP-priser i år

Skup-juryen har ikke manglet kveldslektyre de siste månedene, med 48 utfyllende metoderapporter å pløye gjennom. Hvem som stikker av med pris og diplomer får vi vite under banketten i Tønsberg lørdag 1. april.

Noe som er verdt å merke seg med årets liste, er den betydelige andelen bidrag fra mindre redaksjoner.

Hele fem fag- og nisjepublikasjoner er representert ved Josimar, Utdanning, Politiforum, Dagens Medisin og Teknisk Ukeblad.

I tillegg demonstrerer Sunnmørsposten, Budstikka, Avisa Nordland, Drammens Tidende, Gudbrandsdølen Dagningen, Mediehuset Sunnhordaland og Altaposten at det jobbes godt i lokalavisredaksjoner landet rundt.

Det finnes noen opplagte grunner til at mange små stikker seg fram. 

1: De går dypest i viktige nisjer

Redaksjonen i Utdanning/utdanningsnytt.no er ikke større enn en dedikert gravegruppe i en av de nasjonale nyhetsavisene. Likevel: Når Utdanning skriver om «Overgrep i skole og barnehager», finnes det ingen redaksjon i Norge som har bedre forutsetninger for å gjøre det – de utnytter kontakter og innsikt i fagmiljøene som står dem nærmest. Miljøer de følger hver eneste dag.

Når Politiforum i «Humlebolet» bruker 50 sider på å gå gjennom ansettelsesprosessene i Politidirektoratets toppledelse, blir tematikken grundigere belyst og dokumentert enn noen andre har rom for.

Saken startet med spennende tips fra kilder, som fant det naturlig å prioritere Politiforum, fordi dette er deres referansemedium for innhold relatert til egen arbeidshverdag.

Nisjefokus over tid gir dybdekunnskap, og et overlegent kildenettverk.

De fleste redaksjoner har de siste årene måttet nedbemanne, noe som også har tæret på spesialistkompetanse. Men hos de mest spissede publikasjonene finnes det fortsatt et betydelig antall journalister som kan sin nisje ut og inn, og når nye journalister skal ansettes, avslører søkerbunken at nettopp muligheten til å kunne fordype seg, tiltrekker noen av bransjens klokeste hoder.

Ellers handler nisjeredaksjonenes fortrinn om noe så enkelt som god prioritering. Det finnes mange eksempler på at et strengt fokus kan gi grobunn for viktig journalistikk:

Miniputtredaksjonen i Josimar setter jevnlig dagsorden med avsløringer fra spillet rundt norsk fotball, fordi de jobber grundig dokumentarisk og går all in i et kompleks de mener fortjener et kritisk søkelys. I samme slengen velger de bort masse annet.

Budstikka var en av de første lokalavisene i Norge som tok livet av fullservice-begrepet. Tilbake på 90-tallet droppet de utenriks og innenriks, som enhver leser kan få presentert mer innsiktsfullt et annet sted, og dedikerte alle sine ressurser til journalistikk om nærmiljøet leserne lever og ånder i. Siden har de vært blant landets beste lokalaviser.

For en liten redaksjon er denne tilnærmingen ganske opplagt, hvis man har ambisjon om å bli ledende på noe.

Derfor har vi i Teknisk Ukeblad for lengst sluttet å dekke løpende fellesnyheter, for heller å kunne disponere journalistenes tid til saker som tilfører samfunnsdebatten noe nytt.

Vi har også sluttet å produsere de halvinteressante sakene som tar middels lang tid å lage og som blir tatt imot med et skuldertrekk av leserne. På den måten rydder vi tid til flere unike dybdesaker og analyser, og skaper debatt på andre områder enn de største nettavisene.

Også noen større aktører tenker i samme bane; Vox og Washington Post er eksempler på medier som satser på færre, men grundigere saker, med vekt på nye perspektiver, analyser, bakgrunn og en spennende visuell presentasjon.

Dette gir en tydelig posisjonering som de også får betalt for i lesermarkedet.

2: De lar datakraft kompensere for få ansatte

Når man har betydelig færre ansatte enn konkurrentene, er det en forutsetning å jobbe smart.

Et hovedspor for flere av småredaksjonene som de siste årene har høstet mediepriser og opplevd digital vekst, er datajournalistikk.

Når vi kobler utviklerkompetanse med redaksjonell kraft, finner vi helt nye sammenhenger. Datamaskinene kan skrape, kverne og sortere enorme mengder informasjon som ville vært umulig å rekke over manuelt. Automatisert overvåkning av sentrale databaser, gjør arbeidet mer effektivt.

Kommunal Rapport er en av landets ledende redaksjoner innen datajournalistikk, noe de blant annet demonstrerer med den delvis automatiserte rankingen i Kommunebarometeret. De har også sørget for å gi norske journalister tilgang til et søkbart aksjonærregister - en gullgruve flere redaksjoner har hatt glede av.

Under årets Skup-konferanse skal Teknisk Ukeblads journalist Roald Ramsdal og redaksjonell utvikler Ruben Solvang fortelle hvordan de avslørte at 21 ansatte i Vegvesenet eier aksjer for flere millioner hos deres største leverandører.

En nøkkel var å koble aksjonærregisteret med Vegvesenets ansattregister – et register med 1,7 millioner linjer og en ansattliste med 7332 navn.

Det sier seg selv at den oppgaven ikke ville vært mulig å løse av en journalist med tradisjonelle metoder alene.

Høy kompetanse og smart arbeidsmetodikk kan også bidra til å veie opp for et begrenset antall journalister. Derfor prioriterer Teknisk Ukeblad nå å ansette folk som behersker både koding og redaksjonelt arbeid, vi har en utvikler på Start-kurs i journalistikk, og en journalist i permisjon for å studere informatikk. Chatbots og robotjournalistikk vil kunne gi en ytterligere boost med automatisert kraft, og selv om de fleste redaksjoner i landet driver med dette, er merverdien størst for de små.

Vi får utført oppgaver vi ikke tidligere hadde kapasitet til.

3: De vokser og får selvtillit

Kritiske røster kan selvfølgelig gjøre et poeng av at det i seg selv ikke er noen prestasjon å ta en plass på den usilte lista over Skup-kandidater. At hvem som helst kan sende inn en metoderapport, og at det ikke vitner om annet enn høy selvtillit.

Men den selvtilliten kommer et sted fra. Bidragene fra de små redaksjonene til Skup 2017 er skikkelige saker. Reportasjer som avslører kritikkverdige forhold og får konsekvenser.

For nisjemedier vokser selvtilliten i takt med økt innflytelse. Med skiftet fra papirutgaver du knapt fant i Narvesen-kiosken, til åpne nettsider, har publikum blitt større og bredere. Underveis ble flere nisjeredaksjoner ledende på å utnytte de disruptive kreftene i internettmarkedet til sin fordel, for eksempel ved tidlig å spesialisere seg på søkemotoroptimalisering og distribusjon i sosiale medier, fordi dette representerte en mulighet til å gjøre merkevaren kjent for flere, spise terreng til de store og få viktige saker ut til et nytt publikum.

Med et større og bredere publikum blir nisjemediene viktigere. Debattene rundt journalistikken skjerpes når folk med flere perspektiver slipper til, tips og innspill renner inn fra nye hold. 

Ut av skyggen

Skup er en fest, hvor mye god journalistikk skal feires. Landets ledende nyhetsnettsted, VG, stiller med en bunke sterke kandidater. Dagbladet er på plass, Dagens Næringsliv og NRK – all the usual suspects.

En av disse vinner sikkert hovedprisen, men i år heier jeg litt ekstra på alle underdogs, de som tilfører samfunnsdebatten nye og viktige perspektiver. De som tidligere ikke ble hørt av andre enn sin egen menighet.

Legg til i min rapport

Presse mot propaganda

De sterkeste mediene er de frieste. En god økonomi gir uavhengighet og frihet til å kritisere hvem som helst, når som helst. Den som har egne penger, trenger ikke å krype for noen.

I Norge har vi hatt mange sterke og uavhengige redaksjoner. Nå står de i fare. Facebook og Google tar en stadig økende andel av annonseinntektene - og betaler minimalt i skatt. Penger som tidligere gikk til journalistikk i Norge, forsvinner nå til USA.

Overalt tar gigantene over. Teknologiselskaper suger inntekter fra dem som produserer innholdet. Kabelselskapene får store inntekter gjennom å sende innhold andre har laget. Facebook sprer innholdet andre har skrevet. Og - de sprer også falske nyheter, som flyr langt raskere enn sakene der de falske nyhetene blir korrigert. De falske nyhetene flyr også mye raskere enn nyheter om det som er sant.

Mange medier blir avhengige av amerikanske giganter som Google og Facebook for å kunne nå leserne - og hente inn noen begrensede annonsekroner. Tidligere hadde avisene styringen med egne inntekter. Nå er de prisgitt andre. Friheten undergraves.

Felles verdier

En fri presse er den demokratiske infrastrukturen i et velfungerende samfunn. Etter valget av Donald Trump i USA, og med politisk uro i mange europeiske land, blir dette stadig klarere for de ansvarlige og seriøse politikerne. De ser at uten en velfungerende presse forvitrer den offentlige samtalen. Og uten en god offentlig samtale er det vanskelig å styre et samfunn, og å samle en nasjon bak noen sentrale, felles verdier.

Problemet oppstår når vi ikke klarer å bli enige om hvilke fakta vi skal legge til grunn. Vi trenger ikke være enige om løsningene. Politikk handler nettopp om at ulike partier har ulike svar. Men hvis det er stor strid om hvordan virkeligheten ser ut, blir det også vanskelig å snakke om hvordan vi skal løse de utfordringene vi møter.

NRK - og de andre

I dette stadig pågående nasjonsbyggingsprosjektet har NRK vært viktig. Men nå er den statlige institusjonen i ferd med å bli en gjøkunge som skyver andre, uavhengige redaksjoner ut av reiret. Gjennom lisensen har statskanalen NRK mer enn 5,5 milliarder kroner å drive for - hvert år. NRKs inntekter har økt med mer enn 40 prosent de siste 10 årene. Samtidig har resten av medie-Norge nedbemannet, i stadig nye omganger.

I dag driver NRK mer enn radio og TV, de driver gratisaviser på nett. De produserer artikler på nettet, publiserer debattinnlegg og leverer journalistikk som tradisjonelt har vært avis-stoff. Innhold som avisene fortsatt forsøker å tjene penger på.

Derfor er det viktig med en annen stor riksdekkende TV-kanal som kan utfordre NRK. Og derfor er det viktig at store aviser som den du leser nå, fortsatt klarer å finansiere tung undersøkende journalistikk. Mediehus som VG lykkes fortsatt med å kombinere tungt og lett stoff, og når frem til det store flertallet av nordmenn – også til unge mennesker. Til alle de som ikke leser Morgenbladet eller hører på NRK P2, de nyhetsmediene som eliten liker best.

Styrke og slagkraft

Neste uke kommer rapporten til Mediemangfoldsutvalget, ledet av Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås. Utvalget skal foreslå løsninger, slik at vi beholde en sammensatt og fri presse.

Denne gangen håper jeg vi kan ha en diskusjon om hvordan vi kan styrke det som fungerer. Nå handler det mer enn noen gang om hvordan de brede massemediene kan beholde sin styrke og slagkraft. Slik at makten kan kontrolleres og holdes i sjakk.

Fortsatt tenker direktører og statsråder seg om to ganger, og spør seg selv og hverandre om det tåler førstesiden i VG, det de nå vurderer å gjøre. Det ligger mye god forebygging mot maktmisbruk i at de mektige må stille seg slike spørsmål. Med en svakere presse kan de mektige ta seg mer til rette. Vi får et dårligere samfunn, rett og slett. 

Fakta vs følelser

Svaret på utfordringene ligger ikke i å bygge opp små fond for undersøkende journalistikk. De store avsløringene dukker som regel opp gjennom hverdagsjournalistikken, i det daglige nyhetsarbeidet i en solid redaksjon der en journalist kommer over noe som ikke stemmer. Det kan være kilder som tipser fordi de har fått tillit til journalisten gjennom arbeidet hun har gjort - eller det kan være at journalisten kjenner stoffområdet godt gjennom mange års jobbing, og derfor ser en god sak når den dukker opp.

Svaret ligger heller ikke i å få flere medier inn som faste poster på statsbudsjettet. Dersom politikerne hvert år skal bevilge penger til den frie journalistikken, er den ikke lenger fri. Det må være avstand mellom pressen, som har som oppgave å granske makten, og de mektige som blir gransket. Det må etableres ordninger som ivaretar den nødvendige avstanden - og som sikrer både de sterke redaksjonene, og de som finner på nye ting.

Vår jobb er å levere fakta. Å undersøke og grave. Uten fakta fra profesjonelle redaksjoner står vi tilbake med følelsene i de sosiale mediene. Det lover ikke godt.

Legg til i min rapport

Er norske medier i en tillitskrise?

I etterkant av det amerikanske presidentvalget i 2016 har vi som bryr oss om media brukt mye tid på å bekymre oss for publikums tillit til jobben vi gjør. Men hvordan står det faktisk til?

Denne artikkelen går gjennom det vi har kunnet finne av undersøkelser, i et håp om å bringe på det rene hvorvidt tilliten til norske medier faktisk er i fritt fall.

Vi bør antagelig begynne med hvorfor denne tilliten har en betydning utover eget selvbilde:

Demokratiske behov

Om vi samfunnsborgere skal kunne bruke mesteparten av energien vår på livene våre, vil et stabilt og forutsigbart samfunnssystem med god tillit og legitimitet i befolkningen være et godt sted å starte.

Vi trenger ikke være enige om at de som styrer er de riktigste for oss alle på én gang. Men vi bør være enige om å ha etslags system der alle våre motstridende ønsker er representert av noen som kan komme til en god nok enighet på våre vegne.

"Demokrati er den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene."
Winston Churchill

Og selv om vi selvsagt ikke alltid er like fornøyd med alt, demokratiet i Norge fungerer godt i verdenssammenheng. demokrati-indeksen for 2016 er Norge nummer 1 av 167 nasjoner. Der har vi ligget siden 2010.

Hvis demokratiet skal virke, behøver folket noen kontroll- og feedbackmekanismer. Den enkleste og synligste er valg. Hvis vi vil gi noen mandat til å gjøre etellerannet, stemmer vi på dem. Er vi misfornøyde, stemmer vi ikke på dem neste gang.

For at vi skal kunne ha oversikt over hvordan det faktisk går, trenger folket og de som styrer et informasjonssystem man kan stole på.

Det er her media kommer inn i bildet.

For i tillegg til innpakking av fisk, sjekking av hva som er på TV, og å holde rede på hvordan det går med Marcus og Martinus, kan media også brukes til å se hvordan det står til i omverdenen og i lokalsamfunnet vårt.

Totalt er det seks eller syv oppgaver media kan løse for oss som samfunn, mener professor Michael Schudson ved Columbia University. Hans essay Six or seven things news can do for democracy sier et demokratisk samfunn trenger media for å:

  • I. Sikre flyt av kvalitetssikret informasjon vi kan bruke som grunnlag for forståelse og beslutninger
  • II. Holde et øye med makt (den såkalte vaktbikkje-funksjonen)
  • III. Analysere og forklare ting
  • IV. Hjelpe folk å forstå hverandre
  • V. Tilby et offentlig forum
  • VI. Vekke folks engasjement for samfunnstemaer
  • VII. og Tydeliggjøre verdien ved å ha et demokrati

Det krever uavhengige institusjoner med gode metoder og grunnleggende etiske prinsipper.

Hvis vi ikke kan ha tillit til nyhetsmediene for å gi oss felles kunnskap, begynner ideen om allmennheten – et fellesskap med delte anliggender – å falle fra hverandre.

Stephen Coleman i Believing the news: From sinking trust to atrophied efficacy

Før vi går videre: Norge er ikke USA.
Mye av virkelighetsbildet vi får farges av USA, mye av det vi hører og leser om media stammer fra USA, og mange av undersøkelsene vi ser er enten fra USA, eller USA har en stor finger på vektskålen.

USA har svært ulik mediebruk, svært ulike medier, svært ulik befolkning, svært ulik politisk situasjon, svært ulikt samfunnsklima. Om vi ikke har høy bevissthet om dette, ender vi fort med å tro at alt er vesentlig mer dramatisk enn dagens virkelighet i Norge.

Kjersti Thorbjørnsrud i samtale med Sarah Sørheim om mistillit til media, Demokrati og Medierdagen hos NRK Foto: Andreas Grimsæth / NRKbeta (CC) BY-SA 2017

I en samtale med Sarah Sørheim om mistillit til media under Demokrati og medier-dagen hos NRK 2017, formaner Kjersti Thorbjørnsrud både politikere og journalister om å være forsiktige med å referere til tilstandene i USA:

Det vi har felles er selvfølgelig en medierevolusjon, og kanskje også tendenser til polarisering som vi burde være obs på, men ellers er det annerledes her.

"Vi tror det viktigste spørsmålet representanter for mediene kan stille seg i møte med undersøkelser som viser lav tillit er: «Hvorfor?»"

SINTEF-seniorforskerne Asbjørn Følstad og Petter Bae Brandtzæg i kronikken Hva innebærer «tillit til mediene»? Og hvorfor svarer folk som de gjør når vi spør?

Hva kan føre til at tilliten til media kan være under press?

Mange av enkeltfaktorene som avgjør om mediene har tillit, ser ut som som «harde størrelser»; presisjon, metodikk osv.

Men til syvende og sist handler det om folks følelser: Deres subjektive opplevelse av om de kan stole på det som sies og skrives.

Dels betyr dette at tillit ikke kan måles presist, men også at det ikke er et avgrenset sett faktorer som avgjør.

De er kanskje ikke engang felles på tvers av publikum.

Bakteppet

Alle medier rammes av noen fellesfaktorer: Media opplever dårlige tider uten særlige utsikter for bedring.

  • Inntektene går nedover
  • Det kuttes i antall ansatte
  • Kompetanse, internkultur, arbeidsflyt og inntekter er sterkt koblet til gamle plattformer og aldrende publikum, og vanskeliggjør omstilling
  • Flere plattformer og sosiale kanaler smører de ansatte tynt utover
  • Publikums smak og vaner er i endring
  • Kontrollen over distribusjonen blir stadig svakere
  • Nye konkurrenter om inntekter, folks oppmerksomhet, og verdensbilde dukker opp
  • Eksisterende konkurrenter konkurrerer stadig mer i samme dam

Alt dette svekker enkeltaktørene, og gir et støyende og uoversiktlig totaltilbud med lave marginer og stort utbud av hurtig og billig innhold.

Flere av tingene på listen er det vanskelig å gjøre noe med.

I tillegg til tingene som svekker medias evne til å gjøre en god jobb er det noen mer konkrete utfordringer:

 

Hyppig kritikk: Klikkjag og faktafeil

Media kjemper om sidevisninger og sosiale delinger / interaksjoner. Og om å være først. 24/7-deadline legger press på produksjonshastigheten (og dermed tid til kvalitet), og ofte dyrkes volum foran substans.

Kombinert med de indre utfordringene i mediebransjen, fører det ofte til at hjørner kuttes og har en kostnad i antall feil som passerer.

Både overskrift-innsalget og formen på innholdet preges av fokus på stor og hyppig publisering.

CJR skriver at mange hopper over deler av kvalitetskontrollen på nett på grunn av publiserings- og arbeidspress: Magazines find there’s little time to fact-check online.

Men samtidig som presset øker, har redaksjonene fått flere hjelpeverktøy, så det er ikke nødvendigvis gitt at det er flere feil idag enn tidligere.

Men feilene er mye lettere å påvise når hver eneste leser enkelt kan sjekke dypere med dingsen de allerede har i hånden, og når feil enkelt kan deles og snakkes bredt om, og når alt som lages er synlig for alltid. For det er ikke feilene i seg selv som påvirker tilliten; det er å vite om dem.

Vi har jo aldri hatt råd til å gjøre feil, men nå har vi IKKE råd til å gjøre feil; unøyaktigheter blir satt i en sammenheng

Sarah Sørheim i samtale med Kjersti Thorbjørnsrud om mistillit til media under Demokrati og medier-dagen hos NRK 2017

Den vanskeligste: Når noen føler media har en agenda

En britisk medieperson jeg intervjuet ifjor, fortalte at et sentralt punkt for publikums forhold til vedkommendes mediebedrift var opplevelsen av Fairness. Ikke en matematisk balanse mellom ulike syn, eller verdinøytralitet, men at temaer, personer og ulike sider behandles ordentlig og tas på alvor.

På én side ganske enkelt, men samtidig også noe av det vanskeligste – fordi det også handler om hvilke ting man filtrerer bort fordi man anser dem som uvesentlige eller på siden av tema. Dette innebærer også en risiko for å velge vekk tilliten hos enkelte grupper.

Utifra kritikken av media som møter oss i kommentarfelter og sosiale medier, virker den mest høylytte mistilliten å være knyttet til journalisters politiske uavhengighet.

Ikke nødvendigvis uavhengighet fra enkeltpartier, men kanskje like gjerne den imaginære samfunnsgruppen «Eliten», og dens syn på rett og galt. På ett nivå handler det om bil eller miljø eller klima, men dypere sett handler det kanskje også om identitet.

Og mest splittende og tydeligst handler det om synet på innvandring.

samtalen med Sarah Sørheim om mistillit til media, forteller Thorbjørnsrud at folk er mer skeptiske til media om de er innvandringskritiske. De har også lavere tillit til andre samfunnsinstitusjoner. Og jo lengre ut på høyresiden du kommer, jo lavere tillit har folk til journalistikken.

 

Minerva-redaktør Nils August Andresen Foto: Andreas Grimsæth / NRKbeta CC BY-SA 2017

Under spørsmålsrunden i etterkant tok Minerva-redaktør Nils August Andresen opp at høyrepopulister ikke opplever seg representert i media, og at det i all hovedsak er innvandringspolitikken som er driveren. Han mener det ligger som en ballast som vil farge deres syn på media i lang tid fremover, selv om kursen skulle bli endret.

Hvis vi skal prøve å finne ut hvor stor denne gruppen er, kan vi gjøre et grovt overslag med utgangspunkt i en undersøkelse Respons Analyse gjorde sist vår om dekningen av flyktningkrisen og flyktningsituasjonen i Europa på oppdrag fra Nordiske Mediedager i Bergen.

I denne var det 13% av de spurte som mente at media dekket saken «ganske» eller «svært dårlig». 64% svarte den var dekket «ganske» eller «svært godt».

Samme undersøkelse spurte om mediene har en mer liberal holdning enn befolkningen generelt i spørsmålet om flyktninger: 32% av publikum mente det var slik. Journalister og redaktører fikk samme spørsmål; nær dobbelt så mange mediefolk trodde de var i utakt med publikum.

Professor Frank Aarebrot sa i en kommentar til undersøkelsen «Dette viser jo at de som i kommentarfelt og andre steder kritiserer mediene for å være i utakt med folket og for liberale, er i et mindretall. De er veldig aktive, og gjør mye ut av seg, men flertallet støtter medienes dekning av flyktningspørsmålet».

Til NRKbeta tilføyer Nils August Andresen at hans påstand ikke er at de store avisene og NRK ikke er sånn nogenlunde på linje med majoriteten; men at det er et problem om en betydelig minoritet – uansett størrelse – permanent er lite representert.

Han utdyper: Under partipressesystemet var Høyre-avisene landets største avisgruppe, og dekket de ~ 20 % som stemte Høyre. Uforsvarlig skjematisk forenklet kan vi si at de ~35 % som stemmer H eller FrP ikke lenger har noen slik avisgruppe, mens de 51 % som stemmer Ap, Sv, V (og tildels KrF) opplever at mediene er sånn tålelig på linje med dem i disse spørsmålene.

Selv om gruppen ikke er veldig stor, kan følelsen av utenforskap i media være en langsiktig demokratisk utfordring.

Den største endringen: Sosiale medier og måten de virker på

Den største enkeltendringen de siste 5-10 årene, er at sosiale medier har visket ut koblingen mellom informasjon og kilder man stoler på og gjort det mulig for alt å kunne få bred distribusjon. Tidligere fikk innhold distribusjon fordi publikum manuelt oppsøkte en kilde de stolte på. Nå får innhold distribusjon fordi andre har likt eller delt det.

Høstens fake news-bølge viste oss at det er mulig å utnytte dette.

Oppløsningen av det tidligere distribusjonsmonopolet mediene hadde gjør det enkelt og rimelig for nye aktører å etablere seg.

De nye behøver ikke spille etter de gamles regler. En ny aktør kan likne en av de gamle på overflaten, men ha et annet forhold til metoder og etikk. De kan tilby et helt annet verdensbilde og så tvil om de etablerte.

Det kan svekke tillit om det oppstår allmenn usikkerhet rundt sannhetsgehalten i ethvert innhold.

Nykommeren: Nye forretningsmodeller

I kjølvannet av fallende inntekter fra papir-abonnement og nettreklame, er avstanden mellom innhold og innkomst blitt kortere.

Dels har nye formater som «betalt innhold» – der annonsører betaler for noe som likner på redaksjonelt innhold – dukket opp, dels har behovet for å konvertere gratiskunder til pluss-kunder på nett oppstått.

Begge deler bringer medias (i og for seg helt legitime) økonomiske motiver tettere på opplevelsen av enkeltinnholdet.

En kostbar utfordring: Tilstrekkelig dybde

Innenfor nyhetsområdet er mange journalister i større eller mindre grad såkalte generalister: De er ikke dypt spesialiserte. De kan litt om alt, og er trenet i å raskt sette seg tilstrekkelig inn i en sak til å kunne fortelle om den gjennom materialet de finner i researchen og å snakke med kilder som kan mer.

Det gjør det mulig å dekke et bredt felt av nyheter med et begrenset antall journalister, og det gjør også at man kan dekke ting som skjer uavhengig av om det er person A eller B som er på jobb på denne tiden av døgnet. Men det gjør også at det å ha riktig og tilstrekkelig bakgrunnsinformasjon i hver enkelt sak har en kostnad.

Dette kan føre til grunne og tynne saker, og en leser som vet mer om feltet enn journalisten vil ofte bli skuffet.

En det er vanskelig å gjøre noe med: Brukerfeil

Mye kunne vært bedre i media. Men det er utfordringer også i mottakerenden. Og det skyldes noe så vanskelig reparerbart som oss selv som mennesker og hvordan hodene våre virker: Vi er ikke særlig glad i informasjon som skurrer med vårt eget verdensbilde, og velger den gjerne bort.

Rapporten Information Avoidance (Journal of Economic Literature) ser på ulike årsaker til at vi unngår informasjon vi ikke vil vite om.

Ett av funnene som trekkes frem, er: Jo mer investert man er i ting man tror på eller valg man har gjort, jo mindre vil man ha informasjon som viser at det var feil.

Og jo enigere en gruppe er, jo mindre interessert er den i informasjon som utfordrer konsensusen i gruppen.

Dette rammer oss alle; journalister som lesere.

Kombinerer man dette med en blanco-forakt for ekspertise og en tendens til å stole mer på øverste treff i Google enn faktasjekket informasjon, kan man fort dekke store avstander.

En vitsetegning som svevde rundt på Facebook for en stund siden:

Vi er ombord i et fly. En fyr i bart og T-skjorte har reist seg opp: «Disse selvfornøyde pilotene har mistet kontakten med vanlige passasjerer som oss. Hvem synes jeg skal fly dette flyet?»
Alle rekker opp hånden.

En ytre fiende: Fordi noen vil det

Mange av tillitsutfordringene media har er indre problemer; ting media selv ikke gjør godt nok, eventuelt ikke helt får til i kontakten med eget publikum.

Men i utlandet utfordres tilliten også av angrep og påvirkningsoperasjoner, slik vi skrev om i Falske nyheter, propaganda og påvirkningsoperasjoner – En guide til journalistikk i en ny og mer kaotisk medievirkelighet.

 Så…?

Hva vet vi egentlig om tilliten til media i Norge idag? Hvor stor er den? Og faller den som en sten, slik noen gjerne vil vi skal tro?

Her begynner det vanskelige. Det finnes noen undersøkelser, men de er ikke så lette å bli kloke av som man kunne håpet.

Tildels av så enkle grunner som at vi ikke måler det så veldig ofte, og de ulike som måler ikke nødvendigvis stiller makne spørsmål med identiske svaralternativer, så det er litt risikosport å sammenlikne ulike undersøkelser.

Men det er også noen utfordringer ved selve konseptet å analysere tillit til media. Man kan ikke være sikker på hva folk tror de svarer på:

Er det tilliten til alle medier? Noen spesielle? Kun norske, eller også utenlandske?

Tenker folk på det samlede utbudet, eller kun saker hvor de selv har sterke interesser?

Det har nettopp vært et presidentvalg i USA med massiv global mediedekning, der noe av Donald Trumps strategi kan synes å ha vært å svekke tilliten til media. Farger dette oppfatningen også i Norge?

Og hvis noen svarer «terningkast tre»; er det terningkast tre til ALT; etslags gjennomsnitt av medieinnhold, eller er det et lav- eller høyvannsmerke?

«The trouble with ‘trust’ in news media» beskriver Caroline Fisher utfordringen ved en overforenklet måleenhet for noe som kan være ganske sammensatt (og også ulikt sammensatt) i folks hoder.

Når man ser på de ulike undersøkelsene vi har, er det nyttig å tenke på det hun beskriver som behovet for en dypere og mer nyansert tilnærming til å skjønne publikums oppfattelse om nyhetsinformasjon enn å be dem angi sitt nivå av «tillit» på en skala fra 1 til 5.

Og selvsagt: Hvor mye påvirker det folk svarer i en spørreundersøkelse deres atferd og praktiske hverdag?

La oss se hva som finnes av undersøkelser:

Edelman Trust Barometer

Edelman Trust Barometer ser på tillit til ulike samfunnsinstitusjoner; myndigheter, media, organisasjoner og business, og har vært gjennomført årlig i 17 år. Nå dekker den 28 land. Folk som snakker om tillit viser ofte til den.

Det er nødvendig med tre forbehold i bakhodet om vi skal bruke den for å forstå hvordan det står til i Kongeriket: To halvstore og ett massivt:

1) Den er laget av et kommunikasjonsbyrå som har tjenester å selge.

Det kan (men må ikke) bety at de kan se seg mer tjent med en undersøkelse som påviser problemer enn en som sier «alt er bra; slapp av». Dette kan påvirke hvordan det spørres, og hvordan resultatene analyseres og presenteres.

2) Presidentvalget i USA 8. november kan ha påvirket hvordan folk tenkte om media og andre samfunnsinstitusjoner i perioden intervjuene ble gjort; 13. oktober – 16. november 2016.

3) Dette forbeholdet er vanskeligere:

Undersøkelsen er gjort i 28 land, Norge er ikke et av dem.

Om tilliten til media raser i et annet land, er det ikke gitt at forutsetningene er de samme i Norge.

2017-utgaven ser slik ut for media: 

Edelman Trust Barometer 2017 slide 12

Landet i barometeret som likner Norge mest demografisk og politisk, er Sverige. Der har tilliten til media økt med to prosentpoeng fra 2016 til 2017. Men det betyr ikke at tilliten til media er høy i Sverige. I undersøkelsen oppgir 33% at de stoler på mediene.

Edelman-undersøkelsen snakker endel om differansen i tillit til institusjoner mellom to grupper:

«The Informed Public»: 25-64 år, høyere utdannelse, topp 25% i inntekt i eget land, høyt forbruk av media og business news; 13% av verdens befolkning
og «Mass Population», som de har kalt resten av oss.

På tvers av de 28 landene de ser på, har «den informerte offentligheten» 15% høyere tillit til institusjoner enn «massene».

I USA er dette gapet i tillit på 21 %, i Storbritannia 19 %, og undersøkelsen problematiserer at dette gapet er stort, og at det øker.

I Sverige er gapet 11 %. Det ER et gap. Men det er halvparten av hva det er i USA.

Det svenske gapet øker såvidt, men kanskje ikke av årsaken som passer best inn i Edelmans fortelling; det økende gapet skyldes at Sveriges Informed Public går 1 pp opp, mens Mass Population er uendret.

Den ferskeste Edelman-undersøkelsen viser altså ikke skremmende endringer i medietillit i vårt naboland Sverige.

Digital News Report 2016

Reuters Institute for the Study of Journalism ved Universitetet i Oxford publiserer årlig undersøkelsen Digital News Report om folks bruk av nyhetsmedier i 26 land.

I 2016 var Norge inkludert i undersøkelsen for første gang.

Tilliten til media i Norge kommer ut midt på treet blant landene som er med i undersøkelsen:

 

Digital News Report 2016 – Country Pages – Norway- Trust

«Tillits-trappetrinnene» vi ser – med journalister nederst, nyhetsorganisasjonene i midten, og «Ideen Nyheter» på topp er forresten litt fascinerende. For snakker vi ikke egentlig om de samme menneskene?

Tilliten er noe høyere blant kvinner enn blant menn, den øker med alder, og den er høyere i det politiske sentrum og venstre enn til høyre.

De norske tallene trekkes ned av en minoritet med svært lav tillit.

Tallene for Sverige er noe lavere. Vi tar dem med for å gi et tilleggsperspektiv til Edelman-undersøkelsen, om man vil prøve å kalkulere hvor Norge kunne ligget der.

 

Digital News Report 2016 – Country Pages – Sweden- Trust

Tillitsundersøkelsen til Trigger

Tillitsundersøkelsen fra kommunikasjonsbyrået Trigger og TNS Gallup oppgir 27 % at de opplever at journalister er til å stole på.

Når det gjelder mediene, sier 44 % de har stor/meget stor tillit til radio, og så går det nedoverbakke til 28 % som har stor tillit til artikler i nettaviser og innslag på TV.

Noen forbehold når vi leser: 
Samme kommunikasjonsbyrå-vaktsomhet behøves for Trigger som for Edelman.

Formatet på undersøkelsen avviker fra noen andre undersøkelser:
1) I endel av spørsmålene spørres det ikke om hvor stor grad av tillit man har, men hvem man stoler mest på av alternativer.

Det betyr altså ikke nødvendigvis at det er 72% av de spurte som stoler på NRK i ganske stor / meget stor grad, men at det er 72% som har oppgitt NRK som et av alternativene de stoler mest på.

2) Triggers undersøkelse opererer med en tredelt skala med hull i midten: 
ingen/liten tillit
hverken-eller
stor/meget stor tillit

Det er altså en ganske stor og nøytral bøtte i midten, og mange av svarene har havnet i denne. Endel andre undersøkelser utelater denne «midtbøtten», og da blir de positive og negative resultatene mer dominerende.

Medietilsynets Falske nyheter-undersøkelse

Denne uken presenterte Medietilsynet en undersøkelse gjennomført i mars 2017.

I denne oppgir 21 % Tradisjonelle medier (som f.eks. NRK, VG, Aftenposten)som ett av stedene de oftest ser usann informasjon presentert som nyheter.

23 % oppgir å ha delt nyhetsinnhold de senere har fått vite var funnet på, 15 % sier det har delt innhold de vet, eller har mistenkt har vært usant.

Og 47 % tror de selv klarer å oppdage at en nyhet er usann. Men kun 22 % tror andre vil klare det…

Det som kanskje – om enn indirekte – sier mest om tillit til media i denne undersøkelsen, er hvem folk mener har ansvar for å hindre spredningen av falske nyheter:

 

…og hvem som har ansvar for å øke mediekompetansen og kildekritikken:

 

Disse grafene viser selvsagt et opplevd ansvar for å rydde opp, men også at folk regner med tradisjonelle medier som institusjon.

Hvem føler seg dårligst representert-tallene til Aftenposten

Aftenposten presenterte tidligere i år en undersøkelse om hvordan ulike grupper opplever sitt perspektiv representert i offentligheten: Disse grafene viser hvem som føler seg dårligst representert på Stortinget. Saken ser ikke bare på politisk representasjon, den nevner også hvor representert folk føler seg i mediene.

Det er altså ikke spurt om tillit, men om det å føle seg representert. Dette er nok likevel en delkomponent i tillit, så det kan være interessant å ta med tallene her. Se på grafen til høyre:

 

Faksimile fra Aftenposten

Noe av det interessante her, kommer frem når tallene brytes ned på partitilhørighet.

Da kan vi se at det er noen forskjeller mellom ulike grupper.

 

Faksimile fra Aftenposten

Ser vi på følelsen av å være representert, varierer den over det politiske spekteret. Å «i liten grad» føle seg representert i media, ligger i snitt på 23 %, men tallet er satt sammen av alt fra 7 % hos SV-velgerne til 39 % hos Fremskrittspartivelgerne.

Kjersti Thorbjørnsrud, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, er intervjuet om dette i artikkelen, og sier det stemmer godt overens med undersøkelser hun har gjort tidligere.

– Frp er et protestparti, som også rommer mange innvandringskritiske. Derfor er det ikke overraskende at deres velgere ikke føler at deres verdier og meninger er representert i mediene.

At tilliten til media er lavere i ulike grupper bidrar til at snittet er lavt, og dermed handler tildels også utfordringen om hvordan man forholder seg til at misnøyen ikke er jevnt fordelt.

"Intensiteten i debatten er sterk for alle som er samfunnsengasjert, man blir dratt inn i heftig, følelsesladd diskusjon veldig fort.

Men de grunnleggende tallene har vi ikke. Det er veldig interessant nå å se om det er statistiske endringer, eller om det er små grupper som kanskje ikke er så mange, men som er flinke til å uttrykke seg høyt og stygt."

Kjersti Thorbjørnsrud under Demokrati og medier-dagen hos NRK 2017

Dette bringer oss inn på et viktig poeng i statistikk: Terningkast tre og terningkast tre er ikke alltid det samme.

Spør du en klasseromfull barn hvor godt de liker pose-tomatsuppe, svarer de kanskje i snitt terningkast tre.

Spør du samme gruppe hvor godt de liker sushi, vil du kanskje også få terningkast tre.

Men det kan godt hende den første treeren i hovedsak er sammensatt av vurderinger i området to til fire, mens den andre inneholder flere enere og seksere. Det kan være mange er ganske enige, men at det finnes enkeltsvar som påvirker snittet mye.

I både Reuters Institute-undersøkelsen og Aftenposten-undersøkelsen ser man dette.

NRKs Profilundersøkelse

Den ferskeste undersøkelsen vi har, er NRKs egen profilundersøkelse, som ble gjennomført i slutten av januar 2017. Den spør ikke om tillit til medier generelt, men den har to spørsmål om NRK der vi faktisk kan se de lengre linjene sammenliknbart:

Hvor troverdige NRKs nyhets, fakta og informasjonsprogrammer er:

 

Som vi ser er det en liten endring det siste året; to prosentpoeng bevegelse fra «ganske godt» til «ganske dårlig». Men 90 % mener fortsatt NRK får til dette «ganske eller veldig godt», og «veldig dårlig»-scoren ligger fortsatt på 1 %.

To prosentpoeng er ikke en signifikant endring, men vi følger selvsagt nøye med på dette. Men NRK har ingen tillitskrise på nyhets, fakta og informasjonsprogrammer.

Så hvor upartisk og upåvirket NRK er:

 

Her er det en litt større nedgang, og vi må tilbake til 2013 for å finne liknende tall. 2013 var – som 2017 – et stortingsvalgår, og undersøkelsen ble gjennomført i samme periode som den famøse romkvinne-saken pågikk.

Men likevel: 77 % har svart positivt på at NRK oppfyller målsetningen om å være upartisk og upåvirket, 16 % svarer negativt.

Det er ikke grunnlag i disse tallene for å si at NRK er i en tillitskrise, men det er grunn til å ta uavhengigheten og upåvirketheten på alvor.

Å ta uavhengighet og upåvirkethet på alvor betyr ikke å balansere det som kan noen grupper opplever som bias én vei med noe som kan oppleves som bias den andre veien. For da slutter man jo nettopp å være uavhengig og upåvirket.

Det det betyr, er snarere ting som åpenhet, grundighet, gå dypt nok, ha bred kildebruk – særlig rundt kontroversielle tema –, å skille tydelig mellom fakta og synspunkter … rett og slett å ikke glippe på de grunnleggende etiske prinsippene.

Var Alt Bedre Før?

For å se om det er dramatiske, langsiktige endringer i folks tillit, har vi også tatt en titt litt lengre bakover i tid.

For ca 30 år siden – i desember 1987 – gjorde MMI en meningsmåling der de spurte om tillit til noen ulike samfunnsinstitusjoner.

Den gangen hadde vi ingen nettaviser, og NRK var i relativt ensom majestet på radio og TV. Man spurte om NRK, de tabloide løssalgsavisene VG og Dagbladet, og «de andre avisene».

 

Vi ser et ganske stort sprik i tillit mellom de tre ulike mediene.

Om folk når de svarer om tillit til media idag hovedsaklig hadde tenkt på VG og Dagbladet, er det ingen nedgang i tillit de siste 30 årene: 32 % hadde ganske eller svært stor tillit til disse to i 1987.

Tilliten til «andre aviser» og NRK er høyere. Hadde folk kun tenkt på disse når de sa «media» ville det vært en større nedgang i medietillit de siste årene.

Men så dypt som jeg tenker det er forsvarlig å gå i å sammenlikne denne undersøkelsen med de nyere, er det vanskelig å si at alt er mye verre idag enn i 1987.

Vi har også tatt med spørsmålet om «tillit til Stortinget», så man sammenlikne den med tallene for hvor mange som ikke føler seg representert av Stortinget i 2017. Spørsmålet er ikke likelydende. Men vi kan se at størrelsen på gruppen ikke er ulik gruppen som ikke føler seg representert på Stortinget i Aftenposten i 2017; ca 1/4.

Hvordan skal vi så tolke dette?

Med utgangspunkt i de ulike tallene vi har, synes jeg det er vanskelig å skulle si at jeg i Norge ser brå bevegelser som rammer hele mediebransjen, og som ikke allerede har vært her en stund.

Vi har ikke undersøkelser som kan vise en bred, galopperende tillitskrise hos norske medier generelt.

For NRKs vedkommende har vi ferske tall som viser at det stort sett står svært godt til, men at vi må være grundige med vår uavhengighet og ikke la oss påvirke.

For andre medier er det ikke mulig å si om en tillitskrise finnes eller ikke finnes – den kan ha dukket opp nyligere enn våre ulike løsrevne tall viser, men jeg ville kanskje ikke holdt pusten.

I forskningsmiljøet mitt i Oxford var det enslags stående vits om at alle forskningsrapporter konkluderte med frasen «More Research Is Needed» – enslags vitenskapens «Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur». Når det gjelder mistillit til media ser det ut til å være riktig: Vi vet ikke helt hvordan det står til, og vi må finne ut mer.

Dette betyr ikke at tallene for tillit til mediebransjen er veldig imponerende.

Det betyr ikke at det nødvendigvis er sunt for samfunnet at en del av befolkningen ser ut til å ha lavere tillit til våre felles informasjonssystemer enn resten.

Det betyr ikke at vi er vaksinert mot senere problemer.

Og særlig: Det betyr ikke at mediene ikke burde prøve å gjøre noe for å ta vare på (og helst styrke) tilliten; det er i stor grad den som gjør at de virker.

Hvis vi medier skusler vekk tilliten, risikerer vi å ikke kunne skilte med noe bedre enn øverste treff i Google.

Fra et demokrati-perspektiv ville det vært dårlige nyheter.

Legg til i min rapport

Livsviktig åpenhet om tvang i psykiatrien

Alle roser VGs journalistikk om ulovlig bruk av tvang i psykiatrien. Men sterke krefter i helsevesenet kjemper likevel imot at slik journalistikk skal være mulig å utføre i fremtiden.

«For å verne pasientene må vi ikke bare sørge for taushet. Vi må sørge for åpenhet også.»

Slik innledet helseminister Bent Høie en kronikk i VG før jul i fjor. En måned tidligere hadde VG avslørt at norske pasienter bindes fast ulovlig i langt større grad enn det helsevesenets egne kontrollorganer har avdekket.

VG ba om innsyn i tvangsprotokollene og dermed anonymiserte utdrag fra pasientjournalene ved alle landets sykehus. 14 institusjoner ga VG innsyn. Seks nektet og sladdet så mye at opplysningene ikke kunne brukes journalistisk.

 

Nektet utlevering

Helsedepartementet slo fast at offentlighetsloven gjelder for anonymiserte pasientjournaler, men flere helseforetak nekter fortsatt å levere fullstendige opplysninger om tvangsbruk til VG. De er uenig i gjeldende rett.

Fra Legeforeningen og sykehusjuristene møter vi en argumentasjon som tar utgangspunkt i at man ved innsyn i pasientjournaler pr. definisjon har brutt taushetsplikten – eller står i akutt fare for å bryte den. Vi må minne om at vi her snakker om anonymiserte journaler – det vil si at man ikke skal kunne kjenne igjen enkeltpasienter.

 

Helsevesenet er ikke i særstilling

Taushetsbestemmelser som verner pasientens personlige opplysninger florerer i helselovgivningen. Men Legeforeningen og foretaksjuristene vil argumentere for at helsevesenet er så spesielt at det trengs egne tiltak her, at offentlighetsloven ikke lenger bør omfatte pasientjournaler.

Men helsevesenet er slett ikke i særstilling når det gjelder å håndtere enkeltsaker med personsensitive opplysninger. Det gjør blant andre politiet, NAV, rettsvesenet og barnevernet.

Ett av argumentene som brukes ivrigst, er ressurssituasjonen ved norske sykehus. Å bidra til offentlighet omkring disse temaene er for ressurskrevende. Lovverket er imidlertid tilpasset denne problemstillingen. Ekstra arbeidskrevende innsynskrav vil kunne avvises i henhold til en egen unntaksbestemmelse i offentlighetsloven.

 

Underlig

Vi finner det også underlig at man i helsevesenet ikke stoler på at de som er satt til å forvalte opplysninger underlagt taushetsplikt, ikke skulle være i stand til å anonymisere en journal tilstrekkelig. Dersom helsearbeidere ikke er godt nok skolert til å håndtere taushetsplikt, er det definitivt opplæringen som bør forbedres.

Det samme gjelder frykten for at taushetsbelagte opplysninger kan komme på avveie i en klageprosess. Vi kan ikke la skepsis til mulige mangler ved systemet bidra til å oppheve innsynsrettighetene som vårt demokrati er bygget på.

Tilliten til helsevesenet er avhengig av den kontroll som innsynsretten åpner for. VGs avsløringer var bare mulig gjennom en kartlegging via innsyn i anonymiserte pasientjournaler. De offentlige registrene hadde ikke oppdaterte kilder. Vi må forsikre oss om at slik journalistikk også skal kunne lages i fremtiden – til pasientens og samfunnets beste.

Legg til i min rapport

Friheten vi tar for gitt

Et tredvetalls mennesker samler seg under vårsolen ved minnesmerket for Den illegale presse 1940-45. En håndfull pensjonister. En og annen redaktør. Sekretariatene i medieorganisasjonene. En professor og en stortingsrepresentant. Blomster og ord for dagen. Pressefrihetens dag.

På oversikten over pressefriheten i verdens stater troner Norge i 2017 øverst som nummer én. Nederst finner vi Nord-Korea som nummer 180. Det er en frihet som vi her i landet nesten tar for gitt.

«Frihet og demokrati er uløselig knyttet til en fri presse. La oss verne om det frie ord», lyder inskripsjonen i bronseskulpturen som er laget av Skule Waksvik. Kunstverket står plassert i Hydroparken i Oslo vis a vis Nasjonalbiblioteket. I 1985 ble skulpturen avduket av kong Olav, og den ble reist til minne om de 212 nordmenn som mistet livet i forbindelse med utgivelsen av illegale aviser under nazi-okkupasjonen av Norge. 62 av dem ble henrettet av nazistene.

Hver dag på vei til mitt redaktørkontor i Verdens Gang passerte jeg en kopi av minnesmerket, sentralt plassert i VG-huset. Verdens Gang ble etablert fredsvåren 1945 av krefter innen motstandsbevegelsen. Minnesmerket er en daglig påminnelse om hvorfor pressen eksisterer.

For pressefriheten er et demokratisk fundament som må vernes om – hver eneste dag. En fri og uavhengig presse møter daglig nye trusler, hinder eller forsøk på undertrykking av ytringsfriheten.Press Freedom map 2017

FRIHETSKARTET: 21 svarte land på pressefrihetsindeksen. De nordiske landene er hvite og troner øverst på listen til Reportere Uten Grenser.

Derfor markeres pressefrihetsdagen hvert år den 3. mai, over hele verden. Nesten. Kartet fra organisasjonen Reportere Uten Grenser markerer flere svarte land på verdens pressefrihetsindeks. 21 land har i år fått den svarte fargen på verdenskartet. I følge CPJ(Committee to Protect Journalists) satt 259 journalister fengslet for sin yrkesutøvelse i 2016. Dette er det høyeste tall som noensinne er målt av organisasjonen. Fortsatt mister mange journalister livet på jobb. De siste seks ukene har det vært fem journalistmord i Mexico.

Jeg hadde den litt tvilsomme æren av å være panelmedlem i utarbeidelsen av årets pressefrihetsindeks. I den forbindelse måtte jeg besvare et omfattende spørreskjema for å beskrive arbeidsvilkårene  i Norge for journalister. Jeg følte at jeg ikke var nådig i utdelingen av karakterer for åpenhet i forvaltningen og når det gjelder finansieringen av uavhengig journalistikk. Den økende publisering av reklame i journalistisk drakt måtte da gi et fall for norsk pressefrihet, tenkte jeg.

Men det viste seg å være en dråpe i havet. Verdens lykkeligste befolkning har verdens frieste presse, i følge panelet til Reportere Uten Grenser

Under markeringen av Pressefrihetsdagen i Oslo talte pressenestoren Per Edgar Kokkvold ved skulpturen i Hydroparken. Han minnet oss om at vi ikke må ta pressefriheten for gitt. I mange land nær oss trues mediene av mennesker med makt. I Russland har president Putin bare forakt til overs for den frie presse. President Erdogans regime i Tyrkia fortsetter å fengsle journalister og stenge kritiske redaksjoner. På det europeiske kontinent kommer det stadig nyheter om statlig inngripen gjennom lover og forordninger som skal regulere mediene på tvilsomt vis, f. eks. i Polen og Ungarn. Vi har fått en amerikansk president som sier at journalister er folkets verste fiende. Hadde Labour for to år siden vunnet valget i Storbritannia, ville landet ha fått sine første presselover på 400 år.

Lovendringer som utfordrer pressefriheten står fortsatt på britenes politiske agenda. Kanskje ikke så rart at landet dumpet ned på 40.plass på listen over pressefrihet i verdens nasjoner.

Apropos Putin, kommer jeg på en selvopplevd historie fra selveste Kreml i 2006: Her skulle åpningsforestillingen til World Association of Newspapers (WAN) skje i nærvær av Putin i den russiske nasjonalforsamlingens store sal. Putin satt midt i salen under velkomsttalen til WANs irske president Gavin O’Reilly, som benyttet anledningen til å hudflette ham for undertrykkelse av pressefriheten. Putin grep ordet og adresserte konstant forsamlingen av redaktører fra alle verdens hjørner:

«Nå har dere nettopp vært vitne til et eksempel på ytringsfrihet i dagens Russland…»

Organisasjonen Reportere Uten Grenser beskriver i sin rapport for 2017 hvordan presset mot frie medier og ytringsfrihet forsterkes, selv i etablerte og tradisjonelle demokratier. Fremveksten av såkalte «sterke menn» som ledere er merkbar. Vi opplever en samfunnsutvikling hvor de etablerte sannheter er på vikende front.

Digitalisering og sosiale medier underbygger en stigende polarisering. Tilliten til de tradisjonelle mediene synker. En fersk undersøkelse  viser at bare 27 prosent av nordmennene nå har brukbar tillit til sine lokale medier.

De nordiske landene topper listen over verdens nasjoner med pressefrihet. I Sverige har man hatt store problemer med trusler om voldsutøvelse mot journalister og liberale kulturpersonligheter. Situasjonen er blitt noe bedre etter at domstolene er begynt å slå ned på disse forholdene.

Her i Norge er det maktens hemmelighold av informasjon, trenering av medienes arbeid og motstand mot åpenhet i forvaltningen som skaper problemer for pressens frie samfunnsrolle. Det siste året har vi igjen sett eksempler på hvordan politikere og byråkrater forsøker å hindre demokratiske prosesser gjennom å begrense medienes innsyn. Motstanden aktualiserer behovet for straffereaksjoner ved brudd på Offentleglovas bestemmelser.

Også privatpersoner med mye makt og ny rikdom anstrenger seg for at mediene ikke skal kikke dem i kortene. Kjell Inge Røkke markerte pressefrihetens dag med å nekte å la seg avfotografere av  Aftenposten  til et intervju. Han hadde egen fotograf som han «stolte på».

Nedbemanning i redaksjonene gir PR-operatørene økt spillerom. Også dette svekker rollen til den frie og uavhengige pressen.

Samtidig skaper digitaliseringen fremvekst av nye kommersielle inntektskilder i mediene, som truer med å viske ut det klare skillet mellom reklame og journalistikk. Også dette setter medienes frie og uavhengige rolle under press.

Legg til i min rapport

De som hater journalister

Mens venstresiden var ute og badet, kom høyresiden og stjal mediekritikken deres. Nå lyder Document.no som en gjeng gamle raddiser.

«Dessverre er myndigheter, medier og den politisk-kulturelle klassen en del av ligningen. De er en del av problemet, men nekter å erkjenne det.» Nøyaktig slik kunne den italienske marxisten og filosofen Antonio Gramsci utdypet sin kjente teori om den herskende klassens hegemoni. Men ordene er ikke hans.

Den amerikanske venstresidens ledende mediekritiker, Noam Chomsky, kunne sagt det samme. Det er gått flere tiår siden han for første gang hevdet at de profittdrevne mediekonsernene er lydige redskap for de dominerende samfunnselitene.

Hans Rustad har hele tiden sett dette klart, først fra venstre, så fra høyre.

 

Document.no

Men ordene er heller ikke Chomskys. De tilhører et åndelig fyrtårn med svakere skinn: Redaktør Hans Rustad i det engstelige organet Document.no. Rustad stiller ofte spørsmål som Gramsci og Chomsky ikke drøftet, som da han i mars lurte på hvorfor kvinnene i NRK legger «så lite vekt på å se sexy ut», men ellers er mye av mediekritikken hans den samme som venstresiden utviklet for et halvt århundre siden.

«Frank Rossaviks kommentarer om terroren i Europa er uttrykk for en mental tilstand: Aftenposten føler seg ansvarlig for dagens samfunnseksperiment», skrev Rustad denne uken. Slik kunne en hvilken som helst marxist omtalt Aftenposten den gang den store politiske vekkelsen hjemsøkte vårt land. Men så var da også Rustad medlem av Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) i en tidlig fase.

Den gang ville han rettet kritikken mot Aftenpostens dekning av Vietnamkrigen eller dens tilsløring av de multinasjonale konsernenes herjing med arbeidsfolk, nå hevder han at «den politisk-kulturelle klassen» konspirerer for å skjule at nasjonen bryter sammen under vekten av de islamske horder. Mediene vinkler, fortier og vrir på virkeligheten slik at det tjener den rådende ordning. Hans Rustad har hele tiden sett dette klart, først fra venstre, så fra høyre.

 

«Medienes logikk»

Som eiere av blinde høner vil kunne bekrefte, hender det at de finner korn. Det må ha fortonet seg som en historisk anerkjennelse for redaktøren av Document.no og hans mer eller mindre anonyme heiagjeng, da Aftenpostens Harald Stanghelle for noen dager siden sa at «pressen har vært så redd for rasisme at vi unnlot å ta opp det problematiske ved innvandring».

Stanghelle har sikkert rett i at ulemper ved innvandringen har vært underrapportert fordi journalistene ikke har villet puste til ilden, en ild som også fortærer asylmottak. Men Stanghelle hadde minst like rett da han i 2005 skrev i Norsk Redaktørforenings årbok at Carl I. Hagen trygt kunne slutte å klage over at ingen journalister stemmer på Fremskrittspartiet. I praksis stimulerer nemlig medienes egen logikk «til den samme tilnærmingen til politikk som et populistisk parti har», mente han. Mediene forenkler det kompliserte, slåss for enkeltsakene og individet mot systemet, gir rom til misnøyen mot velferdsstatens ordninger, kritiserer det offentlige byråkratiet, gjør kriminaliteten viktigere enn den er, og krever øyeblikkelige løsninger på selv de mest komplekse problemene. Uansett hva journalistene stemmer annethvert år – når de er på jobb, gjør de livet lettere for populistene.

Det er vanlig å kritisere journalistene for å være lite objektive, men det er leserne som virkelig er subjektive.

Mistroen mot mediene

Likevel samles den fremmedfiendtlige høyresiden til digitale hatfester mot «mainstream media» (for øvrig et uttrykk Noam Chomsky brukte for minst 20 år siden). De tåler ikke institusjoner som har en annen fortelling om samfunnet enn deres egen. De lider av det som forskerne kaller «fiendtlige medier-fenomenet». Denne tilstanden kjennetegnes av at mennesker som er dypt engasjert i en sak, oppfatter at mediene styrker motstanderne, uansett hvordan journalistikken faktisk er.

I en helt fersk bok, «Misstron mot medier», drøfter en gruppe svenske medieforskere påstandene om at mistilliten til mediene aldri har vært sterkere, og at den først og fremst springer ut av fortielsen av de skader som innvandringen påfører det svenske samfunnet.

14 prosent av svenskene sier at de har mistillit til medienes dekning av innvandringen, men det skyldes at hele 42 prosent av Sverigedemokratenes velgere mener dette. De som er sterkest engasjert i saken, har minst tillit til pressen.

Tilliten til mediene følger de politiske preferansene. Det er vanlig å kritisere journalistene for å være lite objektive, men det er leserne som virkelig er subjektive. Jesper Strömbäck og Bengt Johansson, professorer i kommunikasjonsvitenskap ved Göteborgs universitet, skriver at mennesker har en tendens til å oppfatte medienes innhold som en ulempe for de standpunkt de selv har, og en fordel for motstanderne. Denne oppfatningen styrkes jo sterkere engasjementet er.

 

Hva folk flest virkelig tenker

Få mener sterkere enn de som ser muslimsk innvandring som en eksistensiell trussel. De påberoper seg å tale for folket, og ser på mediene som svikefulle organ for elitene. Men folket er en troløs flokk. Til tross for den enorme innvandringen til Sverige i 2015, til tross for branner og bråk i innvandrertette bydeler, kommer «økt antall flyktninger» først på sjetteplass blant det svenskene bekymrer seg mest for, bak «økt fremmedfiendtlighet». Øverst på listen, som det mest truende av alt, ligger «forandringer i jordens klima». Tenk om vi hadde hatt litt mer svenske tilstander i den norske regjeringen.

Hans Rustads og Hege Storhaugs lesere stoler på dem fordi de forsterker det verdensbildet de allerede har. De tror de tilhører en kneblet majoritet, mens de i virkeligheten er en svært høylytt minoritet. Folk flest tror ikke at muslimen i kassen på Prix, eller hun som er fastlegen deres, eller nestleder i Arbeiderpartiet, er endetidstegn.

Mediekritikken til Gramsci og Chomsky falt på steinjord fordi den ble for grov, selv om de hadde enkelte gode poeng. Slik er det med Rustad og Storhaug også. Pressen har sine åpenbare feil, men den er ikke en konspirasjon.

Legg til i min rapport

Velkommen til faktisk.no

Kjære leser. Vårt arbeid starter nå. Etter noen lange måneder med utvikling, rekruttering og etablering av en ny og uavhengig redaksjon for faktasjekk, er vi klare til å gyve løs på oppgaven.

Å drive faktasjekk er slett ikke et nytt fenomen i Norge. Det har vært en vanlig øvelse i mange redaksjoner – både lokale og riksdekkende – foran kommune- og stortingsvalg i tidligere år.

Det unike med vårt prosjekt er at noen av landets største og konkurrerende medier har gått sammen om å etablere en permanent og helt uavhengig redaksjon for denne type undersøkende journalistikk. Det er en virksomhet som ingen av dem vil tjene penger på. Tvert om er det en kostbar satsing som de har forpliktet seg til i lang tid fremover. Fordi det går inn under pressens samfunnsoppdrag.

Faktisk.no skal jobbe for en åpen, inkluderende offentlig samtale der det er rom for ulike meninger og standpunkt, basert på et likt faktagrunnlag. Ved å undersøke aktuelle påstander som påvirker vår oppfatning av virkeligheten, søker vi et faktabasert ordskifte og en konstruktiv samfunnsdebatt.

For å kunne gjøre dette må vi være uavhengige og styre etter pressens etiske normer nedfelt i Vær varsom-plakaten, Redaktørplakaten og den internasjonale faktasjekkplakaten. Det betyr at vi ikke kan gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene. Det betyr at vi vil faktasjekke mediene selv. Også våre eiere.

I etableringsfasen har redaksjonen sett på starten av valgkampen og partiledernes landsmøtetaler denne våren. Det har vært en god øvelse for å finne og sjekke faktagrunnlaget for påstander som ofte gjentas og blir viktige i den pågående stortingsvalgkampen. Mange av faktasjekkene vi publiserer i dagene fremover vil stamme fra dette arbeidet.

Reaksjonene vi har fått underveis kan tyde på at det er nytt og uvant for flere av våre ledende politikere å få sine påstander vurdert på denne måten. Enkelte har gått så langt som å hevde at vi ved å være så strenge, ødelegger spillerommet for politisk debatt. Vi tror det går utmerket an å føre en samfunnsdebatt i Norge uten upresis, misvisende eller direkte feil bruk av fakta. Samtidig tror vi både politikerne og mediene er tjent med å være mer lydhøre i møtet med kritikk. Politikere har, i likhet med media, mye å lære av å bygge inn forbehold i sine uttalelser.

Men det er ikke bare politikere som skal gås etter i sømmene nå som vi har startet arbeidet. Bedrifter, institusjoner, forvaltningsorganer og ikke minst mediene er viktige premissleverandører til levende diskusjoner i samfunnet vårt. Vi skal sjekke de viktige påstandene, uansett hvor de forekommer i det offentlige ordskiftet. Og uansett hvem som har fremsatt dem. Her vil både fart og presisjon være viktig. Det er veldig fort gjort å lage en løgn, men det kan ta veldig lang tid å dokumentere at den ikke stemmer. Da kan det være for sent. Derfor håper vi at vår jobb vil bidra til at flere blir kildekritiske, og i stand til å skille mellom usannheter og fakta. På den måten kan vi alle bidra til å stanse spredningen av falske og oppdiktede historier.

Det finnes et voksende marked for aktører som enten for vinningens skyld eller av ideologiske årsaker, bevisst ønsker å spre løgn og usanne historier. Vi så det kanskje tydeligst under presidentvalgkampen i USA, der aktører fra hele verden tjente seg rike på nettannonser ved å produsere oppspinn kamuflert som sensasjonelle nyheter og spre dem i sosiale medier. Blant disse var en gruppe ungdommer i byen Veles i Makedonia. De heiet verken på Donald Trump eller Hillary Clinton, men på uvitende amerikanere som la igjen lukrative annonsedollar ved å klikke og dele falske saker.

Det var en slik oppdiktet historie som fikk 28 år gamle Edgar Maddison Welch til å ta til våpen og oppsøke pizzarestauranten Comet Ping Pong i den amerikanske hovedstaden Washington D.C. 4. desember i fjor. Han var blitt overbevist om at Hillary Clinton og andre ledere hos Demokratene skjulte en pedofiliring i restaurantens kjeller. Den utrolige konspirasjonsteorien hadde spredt seg som ild i tørt gress fra mer eller mindre overbeviste brukere på sosiale medier over hele verden. Restauranteieren og betjeningen ble nedrent med drapstrusler og hatefulle meldinger før Maddison dukket opp og avfyrt tre skudd med sin automatrifle. Han var overbevist om at han skulle redde misbrukte barn som var innestengt i kjelleren. Heldigvis innså han at han hadde tatt feil før liv gikk tapt.

Slike historier er skremmende, og sier mye om konsekvensene såkalte «falske nyheter» kan få. Daglig kamufleres lignende historier, ment for å skape frykt, sinne, vemmelse eller undring. Det er historier som kan skremme folk fra å ta riktig medisin, eller lure andre til å bli rasende helt uten grunn. Både kyniske profitører, hensynsløse agitatorer og selvutnevnte provokatører har funnet sine nisjer på internett. Å avsløre slike falske og oppdiktede historier, og bekjempe dem med fakta, blir også en viktig oppgave for oss i Faktisk.no. Til dette trenger vi din hjelp.

I en nettverden styrt av algoritmer kan det være store forskjeller på hva hver enkelt av oss får servert i våre nyhetsstrømmer. Meldinger i sosiale medier skreddersys til hver enkelt bruker, der en oppdiktet melding du kanskje ser ofte, aldri dukker opp der vi leter. Derfor må du tipse oss om dette, og om andre viktige eller oppsiktsvekkende påstander vi bør se nærmere på.

Pressens etiske regelverk, nedfelt i Vær varsom-plakaten, avsluttes med følgende setninger i store bokstaver: «ORD OG BILDER ER MEKTIGE VÅPEN. MISBRUK DEM IKKE!»

Det er to setninger vi tror alle har godt av å lese. Vi i mediene. Politikerne som nå kjemper om regjeringsmakt. Og hver og en av oss som klikker og deler historier i det offentlige rom. 

 

Legg til i min rapport

«Media som mener om media, finnes det noe mer kjedelig, a?»

Endelig har media og politikere fått en domstol som gjør at vi ikke fusker. Eller?

Onsdag denne uka ble Faktisk.no lansert, et fellesprosjekt våre største medieinstitusjoner NRK, TV2, VG og Dagbladet har startet for å avsløre falske nyheter. Målet er ifølge dem selv å «Bidra til en åpen, inkluderende og faktabasert offentlig samtale. Ved å gjennomgå grunnlaget til aktuelle påstander som påvirker vår oppfatning av virkeligheten, jobber vi for et faktabasert ordskifte og en konstruktiv samfunnsdebatt».

Det er, som antydet, kanskje ikke kioskveltermateriale, men når vi hele tiden fremholder viktigheten av å stille kritiske spørsmål, er vi forpliktet til å komme med noen også når det gjelder Faktisk.no.

Utgangspunktet for å opprette noe slikt er selvsagt at Donald Trump begynte å slenge rundt seg med påstander om at tunge nyhetsinstitusjoner som Washington Post, New York Times og CNN drev med nyhetsfabrikasjon. Responsen i USA var at man ble mye mer påpasselig med å vedlegge tung dokumentasjon på hvordan man hadde kommet fram til noe.

At politikeren som kanskje er mest kjent for lemfeldighet når det gjelder fakta skulle trigge en renselsesprosess i media, er fabelaktig ironisk, men at det kunne være behov for skjerping av kravene, var alle uansett enige i.

Sånn sett heier jeg på initiativet med å opprette Faktisk.no. Samtidig spør jeg meg om det noensinne vil få legitimiteten noe slikt krever for å fungere? Hva konstituerer at Faktisk.no skal være domstol for rett og galt både fra politikere og media? Hvor lenge vil det gå før instansens eget slurv gjør at det blir sådd tvil om troverdigheten? Og vil Faktisk.no kunne overbevise noen som helst av dem som tviler på medienes påstander? Faktisk.no fungerer som en slags «løpende PFU», som tar saker opp til vurdering fortløpende, men uten at noen en gang har meldt dem inn. Ved lansering var forskjellige artikler gått etter i sømmene. I tillegg hadde en del politiske utspill blitt satt under lupen.

Som doktorstipendiat og tidligere Dagbladet-journalist, Aksel Braanen Sterri, påpekte i sin anmeldelse av Faktisk.no, er det ikke så uproblematisk som man måtte tro. Jonas Gahr Støres utsagn: «Etter fire år med Høyre har vi den laveste sysselsettingen på tyve år, og den fortsetter å falle», får bare dommen «delvis sant», fordi sysselsettingen var nedadgående allerede under forrige Arbeiderparti-regjering. Dette til tross for at påstanden er helt korrekt. «Trenden burde være uvesentlig for påstandens gyldighet», påstår Sterri.

 

Vurderingene er heller ikke konsistente når Erna Solbergs (H) påstand om at de har satt «rekorder i bosettingen i kommunene», blir vurdert som «helt sann» (som jo er tilfelle), selv om en kunne innvende at det kan være fordi svært mange var tilgjengelig for bosetting grunnet den eksepsjonelt høye flyktningstrømmen.

Esther Moe, ansvarlig redaktør i Suldalsposten, mener Faktisk.no er bortkastede penger: «Når journalistikken lever på marginer smalere enn modellene på catwalkene i Paris, bør kronene brukast til å gjera journalistikken meir nødvendig og vanskeligere å leva uten». Moe tror ikke journalistikkens største problem er feile fakta eller falske nyheter. «Vårt største problem i dag er at me har for mykje kommentering og for lite rapportering», skriver hun, ironisk nok, i en kommentar.

Dagens Næringsliv-journalist Lars Backe Madsen stiller også spørsmål rundt hvilken tyngde instituttet vil få: «Det er mulig Faktisk.no opparbeider seg status som fasit-tempel, men jeg tror det blir vanskelig. Og skal instituttet ha noen relevans, troverdighet og egentlig funksjon, kan det simpelthen ikke begå feil eller etterlate tvil om at alle konklusjoner det gjør er absolutt korrekt», skriver han på Facebook. Backe Madsen mener det i utgangspunktet er «merkelig å gå løs på et knippe tilfeldige utspill fra politisk debatt, der det allerede er uklart om Faktisk.no har hatt faktisk rett».

Selv vil jeg på ingen måte hevde at Faktisk.no er unødvendig, men det jeg erfarer de gangene jeg bommer på fakta fordi jeg har gjort for dårlig grunnsjekk til en kommentar, er at folk så definitivt lar meg få høre dette. Og bra er det.

Man kan synse om mye i kommentarer, men ikke om fakta. Det er derfor man legger timevis med «research» ned hver gang man skal ytre seg om et tema. Gjør man ikke slikt, vil avisa over tid miste troverdighet, og folk slutter å lese den.

Medier som konsekvent farer med usannheter, mister sin kraft i den offentlige debatten. Daily Mail er for eksempel ikke lenger godtatt som referanse av Wikipedia, ettersom avisen systematisk publiserer udokumenterte påstander som viser seg å være løgn. Nå vil enkelte med rette kunne hevde at Wikipedia heller ikke er noe ideelt sannhetsvitne, men det er en annen sak.

For tre år siden gikk de fleste avisene (iTromsø inkludert) av hengslene for å produsere mest mulig lettbeinte, kortfattede nyheter à la det man fant i Buzzit. Etter ett år med søte kattunger og morsomme virale videoklipp, hadde imidlertid de fleste fått nok. Leserne begynte rett og slett å vende avisene ryggen, ettersom troverdigheten vi en gang hadde stått for var blitt pulverisert av fjas.

 

De fleste avisene her til lands har siden den tid gått i seg selv og prøvd å vinne tilliten til leserne tilbake, gjennom bedre meningsinnhold, gravesaker og nyheter. På den måten fungerer reaksjonene fra mottakerne preventivt for aviser. Leverer vi utelukkende for grunne eller upresise saker, utraderer vi oss selv.

Denne selvoppholdelsesdriften i bransjen, kombinert med lesernes kritiske blikk på det vi skriver, tvinger oss på mange vis til å gjøre hva vi kan for å være etterrettelige. Hvorvidt Faktisk.no i det hele tatt er nødvendig, vil derfor etter min vurdering havne i kategorien «faktisk ikke sikker».

 
Legg til i min rapport

Den patetiske krenkomanien

Krenkomanien har mange patetiske sider ved seg. Men det farlegaste er at den byggjer oppunder oppfatninga om at det meste er gjort i vond vilje og med eit ønske om å såra.

Å påberopa seg kjensla av å vera krenkt, kjenner me vel alle at me har lyst til eller kunne trengt frå tid til annan. Ubetenksomme kommentarar, kjensla av ikkje å vera sett og sett pris på slik våre anstrengingar eigentleg fortener. Alskens tjafs og livsmotvind blir somme gonger litt for mykje. Kjenner ein etter kan me nok alle med handa på hjartet seia at me kjenner oss litt krenkte av og til.

 

Til nå har det ikkje vore så vanleg å ty til krenkt-kortet, og truleg er det fordi det har eksistert ein terskel for det. Det skulle meir til. Ordet krenkelse har vore knytt til openberre og overlagde provokasjonar mot det inste i oss, intimsona, integriteten, det me held for uangripeleg eller heilagt, for å bruka store ord. I eit sekulært samfunn som det norske, der det tidlegare stort sett var kristne som utgjorde den identifiserte religiøse gruppa, var det å vera krenkt på vegner av si tru, heller ikkje noko som gjorde så veldig inntrykk. Folk som stod og erklærte seg krenkte for slikt, kunne pårekna ein naseblås og ferdig med det.

Men nå er beroping av å vera krenkt blitt ei gullgruve. Ikkje berre for den som har fått seg ein eller annan emosjonell nasestyvar, men også for ei presse som slit med å finansiera reportasjeturar ut i røynda, anten det er til industrien, det frivillige lagslivet, landbruket, oljeplattformar og sjukeheimar (utanom den rutinemessige turen under valkampen.)

Eitt eller anna skjer, gjerne på Instagram, Facebook eller Twitter. Sist, nå i helga, var det eit Insta-bilde av finansminister Siv Jensen som hadde kledd seg ut som indianar til utkledningsmoro i departementet. Indianarkostyme viste seg å falla i dårleg jord hjå enkelte, og vips hadde NRK påfyll til både Kveldsnytt og nettsida. «Debatten raser i kommentarfeltet», rapporterte statskanalen tidleg søndag morgon. Og så er dansen i gang.

Representantar for urfolk blir intervjua om at folk som bruker slike kostyme ikkje forstår kulturen og undertrykkinga desse gruppene har gjennomlevd, det blir trekt parallellar til at nokon skulle ha kledd seg ut som same. Det akademiske gravalvor blir trilla inn, og vrangvilje-kanonane blir godt ladde.

Finansministeren har nok gnidd seg i hendene og smilt vondt mens ho lagde flettene og festa på seg Månestråle-effektane. For dette er jo rein og skjær forakt og fornedring. Fy skam!

Krenkt-journalistikken har mange vidunderlege ting ved seg. Det er lågbudsjett, den har fyr i peisen, er lett tilgjengeleg og klikkvenleg. Det er følelser, skuldingar og høg drama-faktor. Journalisten treng ikkje bevega seg ut av kontoret, og ein kan alltid få smurt på litt politisk korrekthet ved å henta inn ein representant som står for ei god og viktig sak.

I tilfellet Siv Jensen får ein også ein liten bonus med å gi Frp ei stripe, og det skadar jo heller ikkje.

Å bruka krenkt-følelse som nyhetskriterium, gir rask og billig journalistikk, på så mange måtar. Prisen er å forlata all sunn fornuft og det verkelege livet.

Søndag morgon var også drukningsulukka i Seljord nyhendesak på nrk.no, men overskrifta om den sakna læraren som først klarte å berga seg i land, men som etterpå tok seg ut på vatnet for å berga andres liv, låg under saka om den utkledde Jensen.

Krenkomanien lar seg ikkje lett forbigå, tydelegvis.

Kanskje tenkjer NRK at dei gjer urfolk og saka deira ei teneste ved å la krenkt-opplevinga bli ramma rundt deira anliggende. Men det som blir lagt under krenke-linsa, får denne smaken av offerrolle og martyrium. Stakkars meg, stakkars oss. Alt me har lidd, alt folk ikkje forstår.

Men gravalvor opnar ikkje hjernen eller hjarta. Det lukkar igjen, me orkar ikkje smaken av martyrium og dårleg samvit i lengda.

Me er i ferd med å utvikla eit samfunn der følelser, og gjerne dei vonde, er i ferd med å bli den einaste måten å få spalteplass og rampelys på. Formidlingslyst, kunnskap, vrede, eller for den del, glede, blir for ingenting å rekna mot dei Krenkte.

Me gjer alle ting som betyr noko anna for andre enn for oss sjølve. Me omgås skikkar og klede, mat og symbol som betyr noko anna for andre enn oss sjølve. Me drar spøkar, kjem med kommentarar og snakkar på måtar som kan treffa skeivt. Slik sett er verda ein einaste stor salat som berre ventar på at nokon skal tråkka i den.

Krenkomanien har mange patetiske sider ved seg. Men det verste og det farlege er at den byggjer oppunder oppfatninga om at det meste er gjort i vond vilje og med eit ønske om å såra.

Det tar vekk handlingsrommet, humoren, velviljen, slingringsmonnet og rausheten. Ein journalistikk som er med å bera ved til dette kjipe bålet, kan bli den dyraste me noko sinne har hatt.

Kommentarfeltet får gå sin skeive gang, men bør aldri bli ein kongeveg inn i spaltene.

Legg til i min rapport

Avsporingar

Det er framleis lov å prøve seg. Kan vi snakke om trakassering no?

Etter avsløringane om at Hollywood-mogulen Harvey Weinstein har brukt dei siste tiåra på å tvinge seg på eit utal unge, kvinnelege skodespelarar, har vi fått enda ein diskusjon om seksuell trakassering. Under emneknaggen #Me- Too deler kvinner frå heile verda sine grenseoverskridande opplevingar. Dei som måtte tole ubehagelege møte med Weinstein, stod ikkje fram i frykt for kva det ville bety for karrieren. Langt ifrå alle kvinner opplever slik oppførsel på arbeidsplassen, men mange har opplevd seksuell trakassering i løpet av livet. Ofte som ung: frå jamaldringar i skulegarden, til vaksne menn på butikken. Eg kjem knapt på ei venninne som ikkje har ei slik historie. Mange menn har likande opplevingar.

#MeToo-kampanjen har ført til debatt om kva seksuell trakassering er og ikkje er. «Jeg synes det blir et trist samfunn hvis ingen skal få lov til å prøve seg», sa statsvitar Hermann Smith-Sivertsen ved Høgskolen i Sør-Øst Norge til NRK på måndag. Nittenåringar som forsøker å innleie forhold til jamaldringar, risikerer å gjere klossete tilnærmingar, sa han og fekk stønad frå sexolog Siv Gamnes som hevda at enkelte går inn i ei offerrolle dei ikkje har godt av.

I den danske avisa Information spør journalist Christian Bennike seg om #MeToo-kampanjen er ein genial protest som skaper felles front mot sexisme, eller om han bidreg til å vatne ut krenkingsomgrepet. Kvinner som reint faktisk har vore utsett for traumatiske overfallsvaldtekter, står plutseleg side om side med kvinner som har fått «en lummer bemærkning til en fest», skriv han.

Bennike har eit poeng. Men er ikkje diskusjonen ei avsporing? Weinstein-saka handlar om seksuell trakassering i arbeidslivet. Om ein maktperson som tek seg til rette og om offer og vitne som held kjeft i frykt for karrieren sin. Så skulle ein tru at det er skilnad på Hollywood og Noreg. Men som Klassekampen har skrive, har om lag halvparten av norske skodespelarar hatt mørke opplevingar bak teppet.

Dei er ikkje åleine: Ei undersøking studentavisa Universitas gjorde i mai, slo fast at éin av åtte studentar har opplevd uønskt seksuell merksemd frå ein medstudent eller ein tilsett ved lærestaden. I dag skriv me om ein Fafo-rapport som avslører Hollywood-tilstandar i den norske hotell- og restaurantbransjen og på helse- og omsorgsfeltet. Totalt 19 prosent innanfor desse bransjane svarer at dei har vore utsette for seksuell trakassering i jobbsamanheng.

Fafo definerer seksuell trakassering som «uønska seksuell merksemd som blir opplevd som krenkande og plagsom». Konsekvensane for den einskilde var mistrivsel i jobbsituasjonen og ønske om å slutte i jobben. For ein ganske stor del førte trakasseringa også med seg psykiske plager.

Her bør diskusjonen ligge. Ein nittenåring kan prøve seg på ei jamaldring. Men den same nittenåringen som kan vere på fest og sjekkast opp klønete, kan like gjerne vere ein midlertidig tilsett eller student. Eldre menn og kvinner i maktposisjonar bør ikkje «prøve seg». Ein sjef bør vere ekstremt forsiktig i møte med tilsette. Dersom tilsette opplever seksuell trakassering som eit problem i arbeidskvardagen, må ein sjef ta grep. Det skjer i for liten grad i dag; mange arbeidsplassar har ikkje rutinar på plass.

Og heilt alvorleg: Kor stort samfunnsproblem er det at 19 år gamle gutar ikkje har rom til å kome med det statsvitar Smith-Sivertsen kallar «klossete tilnærmingar»? Dei russegutane som syng «i kveld er det lov å være hore» medan russebussen rullar gjennom Smestadkrysset, blir sjefar om nokre år.

Tenk litt på det.

Legg til i min rapport

Kjære konsernsjef Gunnar Bjørkavåg

Dropp den iq-testen. Dropp padleturen også. Det du må gjøre nå, er å ro. Ro så det fosser.

Torsdag ettermiddag var jeg på et møterom i niende etasje her i huset der DN og vårt morselskap NHST holder hus ved Akerselva. Noen leste opp et svar du hadde gitt på et spørsmål fra DNs journalister.

Det var mulig å le. Og jeg skal innrømme at vi gjorde det også. Men det er faktisk ikke morsomt å publisere det. Hverken for NHST-konsernet du leder, og for bedriftene i konsernet eller for alle de som jobber rundt om i selskapene. Folk ble rett og slett flaue. Det var pinlig. Og provoserende.

DNs etterbørs-redaksjon har kartlagt kjønnsbalansen i norske mediebedrifter. I den sammenheng har både politisk redaktør Trine Eilertsen i Aftenposten og politisk redaktør Hanne Skartveit i VG gått hardt ut mot ledelsen i Schibsted-konsernet, som er de to avisenes eier.

Men det står altså enda dårligere til hos oss i NHST. Her er det null – 0 – kvinner i konsernledelsen. I redaktørkollegiet i DN er det én kvinne – Gry Egenes – blant seks redaktører.

Det gir oss et problem. Det handler ikke om omdømme eller hvordan NHST og DN fremstår i slike opptellinger. Det handler om at vi går glipp av noe. Ledelsen blir for ensartet. For å sitere fra den minst problematiske delen av svaret du ga: «Fremtidens toppselskaper er sterkt drevet av innovasjon, tempo og en konstruktiv organisasjonskultur.» Det kan bli vanskelig å være blant de selskapene hvis ledelsen blir for snever, for lik, tenker for likt. Rett og slett for lite mangfoldig.

Skartveit uttalte hos oss at det er åpenbart at det blir en «gutta boys»-kultur når det nesten bare er menn i ledelsen. Det er dette du avviser. Og det på en måte som bare illustrerer Skartveits poeng. Jeg må ta dette i porsjoner. Først:

«Det er altfor generaliserende. Jeg er ingen gubbe, og jeg er en stolt mann,» svarte du.

Det er fint å være stolt. Det er også fint å være mann. Jeg er mann selv, og jeg liker det. Men jeg vet også at jeg er blitt «mann som pusher 50». Det betyr samtidig at jeg må være veldig klar over hva jeg ikke er. Jeg er ikke ung. Jeg er ikke kvinne. Jeg har ikke annen bakgrunn enn norsk. Jeg bor ikke i distriktene. Det er fint å være stolt av hva man er. Men det er lurt å være bevisst på hva man ikke er, og at man derfor trenger andre som er noe annet.

Men du ga deg jo ikke med den setningen. Du fortsatte slik i svaret til Skartveit:

«Jeg er klar til å utfordre henne når som helst på en iq-test eller padletur eller evne til gode formuleringer.»

Jeg hadde heldigvis satt meg før uttalelsen din ble lest opp for meg. Det som gjør meg trist, er ikke først og fremst hvordan du får NHST, DN og resten av konsernet til å fremstå i offentligheten. Det som gjør meg trist, er signalet du sender til folk som jobber her. Og folk vi ønsker å rekruttere. Du får huset til å fremstå som et sted som ikke skjønner viktigheten av å dyrke talenter med ulik bakgrunn. Du gjør det tydelig at konsernet ikke har noen bevissthet knyttet til hvor blind man kan bli for å se flinke folk som ikke ligner på dem som er ledere fra før.

Dette har hverken NHST eller DN fått til godt nok. Din uttalelse sier at det heller ikke gjør noe. Der tror jeg du tar alvorlig feil. Du sender dette signalet som vår toppsjef. Hvorfor skal kvinner søke seg hit nå? Eller flinke kvinner bli værende her?

Jeg vet ikke hvordan du ville kommet ut i en iq-test. Det hjelper uansett lite å gjøre det godt på iq-test hvis man ikke er klok. Denne uttalelsen var ikke klok. Den var skadelig. Og avslørende.

Legg til i min rapport

25 år med kommersiell allmennkringkasting

TV 2s historie gjennom redaktørblikket.

Norsk TV-virkelighet preges igjen av store endringer. Framtiden til lineær-TV diskuteres, nye aktører endrer konkurransesituasjonen, og selve definisjonen av TV er i endring. Interessen for å se programmer på skjerm holder seg, men forretningsmodeller og produksjonsmåter utfordres. Med TV 2s 25-årsjubileum er det som en gang het «en ny fjernsynsvirkelighet» blitt det etablerte, det som utfordres og forsvares. Da TV 2 var ti år, ble kanalen blant annet beskrevet som folkelig, frekk, nyskapende og kommersiell (Enli et al. 2002, s. 12–18). Ved 25-årsjubileet omtales ikke lenger TV 2 som en kommersiell frekkis og «en lisens til å trykke penger», men i større grad som en bevaringsverdig samfunnsinstitusjon som trenger offentlig støtte for å opprettholde sin særegne profil.

Artikkelen diskuterer TV 2s rolle i ulike redaktørperioder, spesielt hvordan kanalledelsen har fortolket samfunnsoppdraget og respondert strategisk på ulike utfordringer. Artikkelen utforsker TV 2s metode for å forene allmennkringkastingsoppdraget med en kommersiell profil og viser hvordan strategiske grep for å løse utfordringer i en fase kan legge grunnlag for vekst, men også skape problemer og kreve strategisk omprioritering i en annen fase. Hovedkilden er forskningsintervjuer med TV 2s fem sjefredaktører: Bjørn Atle Holter-Hovind (1991–1993), Arne A. Jensen (1993–1999), Kåre Valebrokk (1999–2007), Alf Hildrum (2007–2015) og Olav Sandnes (2015–). Samtlige intervjuer er gjort av Gunn Enli og er gjennomført i to faser; intervjuer med de tre første redaktørene ble gjennomført våren 2002 og publisert i boka som markerer TV 2s første ti år (Enli et al. 2002), mens de to siste ble gjennomført høsten 2016. To av redaktørene ble intervjuet i redaktørstolen (Valebrokk og Sandnes), mens de øvrige tre er intervjuet retrospektivt. Redaktører er selvsagt ikke nøytrale intervjuobjekter, de er strategiske beslutningstakere og vil ha behov for å rettferdiggjøre sine beslutninger både i samtiden og i ettertid. I denne artikkelen lar vi redaktørstemmen komme tydelig fram, men artikkelen trekker også på litteratur, medieoppslag, statistikk og årsrapporter som utfyller sjefredaktørenes perspektiver.

Redaktørblikket og forskerblikket

Redaktører spiller en viktig rolle i mediehistorien og i historien om det moderne Norges demokrati og politiske offentlighet. I Martin Eides historiske studie av redaktørrollen beskrives redaktøridealet som utviklet seg fra slutten av 1700-tallet slik: «En redaktør er som en portner for den offentlige samtale. En redaktør er som en forvalter av normer for en offentlig meningsutveksling» (2000, s. 18). Mens redaktører i store aviser ofte tilskrives en sentral historisk posisjon, og NRKs kringkastingssjefer er blitt betraktet som sentrale nasjonsbyggere, har redaktørene i kommersielt TV blitt tildelt en mer beskjeden rolle. I sin kombinerte rolle som sjefredaktører og administrerende direktører har de fem TV 2-sjefene fått minst like stor oppmerksomhet for disposisjoner de har gjort som bedriftsledere. Samtlige fem reflekterer over dette, og ikke minst hvordan kommersielle hensyn påvirker måten det publisistiske samfunnsoppdraget løses på.

Redaktøren må turnere ulike krav og forventninger, og som Eide peker på, ligger noe av det mest interessante i redaktørrollen i forholdet til «de øvrige statsmaktene, til partier, til eiere, til journalister og publikum» (s. 15). Redaktørrollen handler i stor grad om å utvikle normer og håndtere konflikter; redaksjoner er på den ene siden «sosiale arenaer og møtesteder», på den annen side «en stridsplass, en arena der det foregår en kamp om makt» (2000, s. 15). I historien om TV 2 er selvsagt de kommersielle kampene interessante, men også de politiske. Det er ofte i forholdet til konsesjonsmyndigheten, staten, at de største spenningene har kommet til uttrykk. Fire av fem redaktører har måtet prioritere konsesjonsforhandlinger som en sentral oppgave. Redaktørene har vært garantisten – både symbolsk og faktisk – for at TV 2 ikke bare er en pengemaskin, men faktisk oppfyller det publisistiske mandatet.

Eide peker på dobbeltheten i beskrivelsen av redaktørrollen – på den ene siden en historie om «de ruvende redaktørpersonligheter» som personifiserer nasjonens framskritt, på den andre siden en fortelling om forfall, om hvordan «idealene var høyere og hensiktene edlere» før kommersialiseringen satte inn (2000, s. 13). I TV 2s levetid har fortellinger om sjefredaktører som forvaltere av forfall vært minst like sterk som historien om store menn som driver verden framover. TV 2 var et produkt av irritasjon over NRKs monopolistiske nyhetsformidling, et ønske om en lettere og morsommere TV-hverdag og et kommersielt ønske om å tjene penger på å tilby noe nytt, men også et produkt av uro – for norsk kultur, identitet og språk (Syvertsen 1997). Denne uroen er beskrevet i detalj i forskningen, som ofte tar utgangspunkt i spenningene som oppsto da TV 2 skulle bryte med det bestående og lage noe som både var kommersielt lønnsomt, og som tilfredsstilte statens og kulturpolitikernes dom.

Interessen for TV 2 som forskningsobjekt har vært stor, særlig i den første fasen, da det ble publisert flere bøker om etableringen av selskapet: Spillet om TV 2: Da Norge Fikk kommersielt Fjernsyn (Dahl og Høyer 2003) og om kanalens første tiår; Et Hjem For Oss. Et Hjem For Deg? – Analyser av TV 2 1992–2002 (Enli et al. 2002). Et tiår senere kom den journalistiske dokumentarboken Se Hva Som Skjedde: Historien om TV 2 (Skaalmo og Eckblad 2012), og noen av aktørene har også gitt sin versjon i bokform (se, for eksempel, Andreassen 2004). At TV 2s slagord og merkenavn er brukt som bok- og kapitteltitler i flere bidrag, viser gjennomslagskraften i kanalens profilbyggende slagord. Som forskere ble vi fra første øyeblikk møtt med vennlighet og interesse i TV 2, tonen var mindre belærende, og informantene var frekkere i kjeften enn det vi var vant med fra NRK – de liknet rett og slett på TV-kanalen sin. Men selv om vennligheten har vært framtredende hos alle, har sjefredaktørene vært svært forskjellige og – som våre refleksjoner rundt hvert intervju viser – preget av sin samtid og sin redaktørtid.

I løpet av TV 2s 25 år har det vært gjennomgripende endringer i nordisk mediebransje. Perioden fra midten av 1990-tallet til tidlig 2000-tall var preget av ekspansjon, mens perioden fra 2005 karakteriseres av konsolidering og konsentrasjon om kjerneområder (Sundin 2013). Artikkelen viser hvordan disse tendensene preget TV 2 gjennom fem redaktørperioder. Hver del starter med en kort presentasjon av sjefredaktørene og en beskrivelse av intervjusituasjonen samt en vurdering av de hovedutfordringene som møtte hver redaktør. Deretter presenteres TV 2s svar på de strategiske utfordringene spesielt når det gjelder konkurransesituasjon, programprofil og forholdet til staten.

Oppstart: Bjørn Atle Holter-Hovind 1991–1993

TV 2s første sjef var siviløkonomen Bjørn Atle Holter-Hovind. Han hadde vært en nøkkelperson i utviklingen av mediekonsernet Schibsted, blant annet som styreformann i Aftenposten, og ledet arbeidet med konsesjonssøknaden på vegne av Schibsted/Egmont. Etter konsesjonsavtalen var undertegnet i desember 1991, fikk han oppgaven med å realisere TV 2-prosjektet: å omsette løftene i konsesjonssøknaden til en velfungerende mediebedrift som skulle på lufta bare noen måneder seinere.

Bjørn Atle Holter-Hovind møtte oss med et bredt smil og et fast handtrykk på et romslig møterom uten vinduer, men med flippover og projektor. Nesten et tiår hadde passert siden han ledet TV 2 gjennom oppstartfasen. Den tidligere TV 2-sjefen så tilbake på den første tiden som en hektisk gründerfase, der det å komme på lufta var prioritet nummer en. To andre kommersielle kanaler, TVNorge og TV3, var allerede i gang, og det var også kampen om reklameinntektene:

Den første tiden opplevde jeg først og fremst som hektisk. Vi visste at det var viktig å komme i gang før TVNorge og TV3 fikk satt seg som nasjonale kanaler. Store deler av inntektene ligger også i årets siste fire måneder, så vi ønsket å starte høsten 1992.

Det hastet voldsomt med å finne medarbeidere. Rekrutteringen var utfordrende, både fordi det ikke fantes andre TV-faglige miljøer enn NRK og fordi TV 2 var «dømt nord og ned av alle», ifølge Holter-Hovind. Han var bevisst på at kanalen «ikke skulle bli en kopi av NRK», og rekrutterte aktivt fra tabloidavisene, og særlig VG. Fagkompetanse, personlig egnethet og en positiv innstilling til prosjektet var viktig. Ikke alle ble med: «[D]et var noen som ikke ville eller ikke torde», men «[d]e som ble med på laget, så TV 2 som en ’once-in-a-lifetime’ sjanse, de ville være med på noe viktig».

Allerede tidlig i TV 2s historie var intensjonen at programlederne skulle profilere kanalen gjennom kombinasjonen av personlige og faglige egenskaper. Sjefredaktøren deltok personlig i rekrutteringsarbeidet, da han sammen med programdirektør Dan Børge Akerø og nyhetsredaktør Finn H. Andreassen planla kanalprofilen. Sentrale TV 2-personligheter som Vår Staude, Siren Henschien, Kari Birkeland, Pål T. Jørgensen, Gerhard Helskog, Siri Kalvik, Davy Wathne, Kjersti Bergesen og Siri Lill Mannes ble rekruttert i denne perioden. Ifølge Holter-Hovind var TV 2s profiler ansatt mer strategisk med tanke på å appellere til seerne enn det man var vant med fra NRK (Skaalmo og Eckblad 2012, s. 50). Gründerfasen var også preget av «cowboyansettelser» som at Dan Børge Akerø ansatte VG-journalist Trygve Rønningen uten klarering ovenfra (s. 63).

Bedriftskulturen i starten var uformell, preget av muntlige prosesser og sterke personligheter, men også en inkluderende omgangstone, gründerånd og arbeidsvilje:

I startfasen hadde vi knapt noen integrert personalpolitikk. Det var selvstendige, dyktige og motiverte individer som var det viktigste. Vi hadde høye krav til den enkeltes produksjon, og til å begynne med fikk ingen overtidsbetaling. Vi hadde ingen fastlåste strukturer og ingen fagforeningsavtaler. Vår bedriftskultur var enkel, men effektiv.

Programprofilen gjenspeilet den uformelle bedriftskulturen. TV 2 skulle være et folkelig alternativ, ikke minst når det gjaldt nyheter og dokumentarer, der kanalen skulle være et klart alternativ til NRK: mer opposisjonell og kritisk til makthaverne (Bastiansen 2011, s. 122). Det folkelige preget ble understreket av mer underholdende bildebruk og økt fokus på konkrete konsekvenser av politiske beslutninger:

NRK hadde den offisiøse tilnærmingen og intervjuet regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter i oppstilte versjoner. Vi ville snakke med representanter for folket og de som ble berørt av de politiske vedtakene. Målet var å skape en kanal for folk flest.

Programleggingen i TV 2 bygget på systematiske publikumsundersøkelser, noe som var relativt uvanlig i Norge på dette tidspunktet. Ledelsen hentet inn kommersiell TV-kompetanse fra utlandet for å utvikle et strategisk sendeskjema med forutsigbare suksesser. Fra begynnelse av var det sju timers sendinger daglig med vekt på nyheter, aktualitet, sport og innkjøpt fiksjon (Syvertsen 1997, s. 59). Den faste formelen var: «Nyheter kl. 18.30, aktualitet og dokumentar før nyhetene kl. 21.00. Serier kl. 21.45. Norsk før kl. 21.00. Utenlandsk etterpå» (Skaalmo og Eckblad 2012, s. 72). Allerede i denne fasen ble TV 2s profil som «Norges seriemester» skapt gjennom plasseringen av amerikanske serier som faste stolper i sendeskjema. Amerikanske serier som CheersLov og rett i LA og Silke hadde den fordelen at de ble produsert i mange episoder, og var dermed godt egnet til å etablere seervaner.

Satsingen på amerikanske serier var god økonomi for TV 2. Det var imidlertid ikke kanalens egenproduserte programmer. Høye kostnader og lave reklameinntekter gjorde programmer som CasablancaAskeladden og God ettermiddag, Norge til tapsprosjekter. I starten var det kun to norske programmer som appellerte til annonsører og seere, samtidig som budsjettet var moderat: debattprogrammet Holmgang og sjekkeprogrammet Casanova. TV 2 ble kritisert for å seende programmer med dårlig kvalitet og tvilsomt innhold, og sammenligningen med NRK falt ikke ut til TV 2s fordel (Syvertsen 1997; Skaalmo og Eckblad 2012). Nedturen kom som følge av uinnfridde forventninger på flere hold: eiernes forventninger om inntjening, seernes forventninger om kvalitet, annonsørenes forventninger om seertall og ledelsens forventninger om uavhengighet fra eierne.

Bjørn Alte Holter-Hovind gikk av som sjefredaktør i januar 1993 etter å ha ledet TV 2 i knapt 15 måneder. Dahl og Høyer (2003, s. 209) skriver at eierne i Egmont ikke ønsket å fornye kontrakten fordi de så ham som «en dyktig prosjektleder, men ikke som en tilstrekkelig karismatisk sjef som kunne bygge en varig organisasjon og knytte folk til seg». Fasen for den seriøse og grundige prosjektlederen var over, skuta var sjøsatt, men hadde for mye motvind, og nå trengtes en ny kaptein.

Ekspansjon: Arne A. Jensen 1993–1999

Da Arne A. Jensen mønstret på TV 2 skuta sommeren 1993, fikk TV 2 en leder uten redaksjonell erfaring. Jensen var jurist og siviløkonom med lang erfaring fra reklamebransjen, blant annet som administrerende direktør i reklamebyråene ScanPartner og Bates. Under Jensens ledelse fikk TV 2s sitt egentlige gjennombrudd. Mye av TV 2s suksess i denne perioden skyldes effektiv merkevarebygging og en helhetlig strategi for kommunikasjonen med publikum, annonsører og offentlighet. TV 2 ble kåret til «Årets markedsfører» i 1996.

Forskningsintervjuet med Arne A. Jensen ble gjort da han var konsernsjef i Ementor, to år etter at han hadde gått av som sjefredaktør. Settingen var myke sofaer i et moderne lokale med fancy kaffemaskin og fargerike møbler. Jensen var tydelig begeistret for å snakke om sin tidligere arbeidsplass; som TV 2-sjef hadde han blitt gjenstand for en type offentlig interesse som er få bedrifter forunt. Når Jensen reflekterer over hvordan TV 2-perioden hans begynte, bruker han ord som «snuoperasjon» og «raffineringsjobb» – hans jobb var å snu underskudd til overskudd:

Min oppgave ble karakterisert som en snuoperasjon. Kanalen var startet, men de fikk det ikke til. Noe måtte gjøres fordi folk så ikke på, og TV 2 fikk ikke til reklamesalget sitt. Min jobb var å fikse forholdet til seerne og til annonsørene. Jeg hadde vært toppsjef siden jeg var 28 år og kjente målgruppen og annonsørene. Snuoperasjonen var egentlig en raffineringsjobb og mye enklere enn jeg hadde fryktet. Det overordnet viktigste var å foreta strategiske endringer i sendeskjema.

TV 2 måtte fortsatt til utlandet for å hente kunnskap om effektiv sendeskjemaplanlegging. Arne A. Jensen nevner TV 4 i Sverige, Channel 4 i Storbritannia samt flere belgiske kanaler som inspirasjonskilder. «Det aller viktigste lærte vi imidlertid av USA. Der lå det en enorm empiri på hva som fungerer og ikke fungerer.»

Som sin forgjenger deltok Jensen aktivt i rekruttering av programlederne, de skulle være «ambassadører for kanalen» og «en gjest i stuen til seerne». En TV 2-programleder skulle ikke være «belærende skolemestre eller akademiker», men ha «glimt i øyet» og «komme gjennom TV-ruta». Utseende hadde betydning, men det viktigste var at programlederne bygget opp under merkevaren. «Hvert program og hver programleder var i utgangspunktet merkevarer», sier Jensen. «Davy Wathne og Pål T. Jørgensen er benyttet og utviklet via merkevareteori.»

Merkevarelogikken skapte imidlertid dilemmaer knyttet til kjendisstatus og «primadonnatendenser»:

Vi ville dyrke individene og markedsføre personlighetene som merkevarer i medier som VG, Se & Hør og Norsk Ukeblad, men unngå å få super-egoer som glemmer at de er blitt en mediepersonlighet takket være at de får lov til å være synlig på TV samt at de har en redaksjon bak seg. Ingen enkeltpersoner har lov til å bli større enn kanalen.

Mens programlederne dannet «TV 2-familien», skulle programmene danne en helhetlig, men ikke overlappende, produktportefølje. Seriene som «Norges seriemester» lanserte i denne perioden, har karakter av å være klassikere, noen fordi de fortsatt har plass i sendeskjemaet, andre fordi de fungerer som kulturhistoriske referansepunkter for TV 2 og den spesifikke perioden. De mest populære norske var Mot i brøstet (1993–), TV 2 hjelper deg (1994–), God morgen Norge (1994–), Familiesagaen de syv søstre (1996), og Hotel Cæsar (1998–2017). De mest populære amerikanske seriene var Seinfeld (1992–1999), Venner for livet (1996–2004), Frasier (1996–2004) og Ally McBeal (1997–2002). Jensen understreker at også programmene ble skrudd til ut fra merkevareteori:

Freia har Kong Haakon, Melkesjokolade og Twist, som hver for seg markedsføres med visse argumenter reservert for seg, i tillegg til å knyttes til Freia som en garantist og eier. På tilsvarende måte garanterte TV 2 for sine merkevarer. Strategien innebærer å unngå å bruke av argumentet til naboproduktet, vi måtte gjøre hvert program tilstrekkelig spisset.

I arbeidet med å etablere kanalprofil var valget av hovedkonkurrent sentralt. For Arne A. Jensen var det åpenbart at TV 2 ikke burde bruke ressurser på å kjempe mot TVNorge og TV3, men utfordre NRKs hegemoni som nasjonal fellesarena: «Fra nå av var NRK hovedkonkurrenten. Vi skulle slå NRK, for i et evighetsperspektiv var det oss to det ville stå om.» Strategien var å velge seg noen sendeflater som TV 2 skulle vinne:

I stedet for å smøre pengene jevnt utover valgte vi elementær krigsstrategi: konsentrer og dominer! … Vi ofret store sendeflater der vi unnlot å konkurrere. Der sendte vi det billigste av det billige innkjøpte, mens vi på andre flater konkurrerte fullt ut.

I konkurransen med NRK videreutviklet TV 2 den folkelige profilen, men det skulle ikke bare være hyggelig. TV 2 skulle også «passe på at det ikke ble begått overgrep mot deg som borger». Redaktørambisjonen til Jensen var at TV 2 skulle bli «farligere og viktigere» (Skaalmo og Eckblad 2012, s. 125), og det ble satset på dagsordensettende nyhets- og aktualitetsformater. Prioriteringen av nyheter, aktualitet og debatt var strategisk fordi det ifølge Jensen «ville gi oss slitestyrke i forhold til seerne og troverdighet hos politikerne». Debattprogrammene gikk under slagordet «Siste ord er ikke sagt», med Holmgang (1992–2008) og Lønning direkte (1994–1997) som flaggskip. Folkeligheten gjorde seg også utslag i kanalens sportsprofil, og gjennom rettighetene til Alpin-VM i 1997 etablerte TV 2 seg som en sportskanal med sans for fart og spenning.

I løpet av Jensens lederperiode økte TV 2 sin omsetning fra 300 million kroner til nesten 1,4 milliarder kroner, og et resultat på minus 130 million kroner ble snudd til pluss 160 million kroner (Skaalmo og Eckblad 2012). Inntektene ga TV 2 mulighet til å ta del i ekspansjonen som karakteriserte mediebransjen fra midt av 1990-tallet. TV 2 forberedte seg på konkurranse fra digitale plattformer og utforsket alternative inntjeningskilder. I 1997 kjøpte TV 2 49 prosent av aksjene i TVNorge og etablerte datterselskapene Storm Weather CenterTV 2 Invest og forløperen til grafikkselskapet Vizrt.

Kommersiell suksess ga imidlertid ikke politisk legitimitet. Arne A. Jensen erfarte at det var spesielt utfordrende å lede TV 2 fordi kanalen måtte gå først i et landskap hvor det hadde «snødd noen meter og ingen hadde brøytet spor». Etter hans syn var myndighetene uerfarne med å regulere kommersiell TV, samtidig som de la kulturpolitiske hensyn snarere enn næringspolitiske hensyn til grunn for reguleringen:

Riktignok var det lagt på plass et regelverk, men rekkevidden av regelverket hadde man ikke overblikk over. Det var en rekke uklarheter knyttet til reguleringen av kommersielt TV. Mange av reglene var basert på ideologiske vurderinger. Det lå politisk sprengstoff mange steder. Alle hadde piggene ute. Vi bygget opp en kjempestor ny næring.… De fleste andre land har et industriperspektiv på mediene, herunder kringkasting, i tillegg til det kulturelle. Det har vi ikke i Norge, og vi møtte sjelden forståelse for vårt syn i de politiske partiene.

I denne fasen ble profilen skjerpet, publikumssuksesser og TV-personligheter skapt og underskudd snudd til et betydelig overskudd. TV 2 var blitt en pengemaskin med selvtillit og framtidstro. Men Jensen etterlot seg også et ekspansivt byggverk der ikke alle elementer var bærekraftige, og et noe tynnslitt forhold til myndighetene. Eller som Arne A. Jensen selv formulerte det: «Min reklamebakgrunn var selvsagt en belastning. Det hadde nok blitt bedre mottatt om jeg hadde vært museumsbestyrer på Nasjonalgalleriet og gjerne tildelt en St. Olav.»

Legitimering: Kåre Valebrokk 1999–2007

Kåre Valebrokk hadde, til forskjell fra sin forgjenger, redaksjonell erfaring og nøt anerkjennelse som en kompetent medieleder med bakgrunn som journalist i Morgenbladet, VG, Økonomisk Rapport og Kapital, og sjefredaktør i Dagens Næringsliv. Alf Hildrum, som senere skulle bli Valebrokks etterfølger og var med på ansettelsen som styremedlem, peker på at det var tenkt at både redaktøren og den nye styrelederen Harald Norvik skulle bedre selskapets politiske legitimitet – det var «viktig med et politisk nettverk»:

På det tidspunktet var forholdet mellom TV 2 og myndighetene dårlig, samtidig som kanalen skulle inn i en ny konsesjonsrunde. Harald Norvik hadde bakgrunn fra Arbeiderpartiet og var sammen med Valebrokk en ny start for relasjonen med myndighetene.

At TV 2 kunne styrke sin politiske legitimitet ved å ansette en frittalende og politisk ukorrekt pressemann, er paradoksalt, men også logisk. Valebrokk var en klassisk redaktørtype, kjent for utsagn som at journalister burde lukte øl etter lunsj. Forskningsintervjuet med Valebrokk ble gjort våren 2002 på hans kontor i TV 2-huset på Karl Johan, et kontor preget av mørkt treverk, spinkel belysning og tung sigarettrøyk. Diktafonen lå ved siden av askebegeret, og på tross av at intervjueren var høygravid, røykte Valebrokk nærmest kontinuerlig under intervjuet.

Valebrokk var bevisst på at han ble ansatt fordi eierne hadde noen problemer de skulle løse. I tillegg til at det nærmet seg slutten på første konsesjonsperiode, krevde overgangen til digital distribusjon nye strategiske grep:

Sannsynligvis rekrutterte de meg fordi jeg er en gammel rev i norsk media. I tillegg er jeg tabloid av legning. Eierne viste hva de fikk. Alderen talte åpenbart mot meg, men det brydde eierne ikke seg om. De har jo den fordelen at de blir fort kvitt meg.

Kåre Valebrokk tok raskt grep for å skaffe seg handlekraft og kontroll, som han sier: «Jeg hadde en bøyg med ledelsen. Den gamle ledelsen var ute fire måneder etter at jeg hadde begynt. Et hus kan ikke ha mer enn én vilje. Det var bare et valg jeg måtte ta.»

Valebrokk skuffet ikke når et gjaldt det redaksjonelle, og hans periode ble en gullalder for nyheter og aktualiteter. Debattformatet Tabloid kom i tillegg til Holmgang, og begge hadde høye seertall; dokumentarserien Rikets tilstand fikk doblet budsjett, stor oppmerksomhet og journalistisk anerkjennelse; Nyhetstimen ble lansert (og nedlagt), og Nyhetskanalen ble planlagt. I valg av nyhets- og aktualitetsankere var Valebrokk bevisst på at de skulle kommunisere «kanalens totale troverdighet». Han satset på kvalitet, men pekte også på hvordan hans «tabloide legning» gjorde det mulig å forene kommersielle og publisistiske hensyn:

Hensynet til annonsørene gjør at det dypest sett er seertallene som styrer programskjemaet. En redaktør kan bestemme seg for å ha et bestemt program til helvete sprekker, men i større sammenheng kan han bare gjøre det så lenge man har seertall nok. Jeg har vært tabloid og styrt av markedskreftene i så mange år at jeg er hjernevasket. For eksempel velger vi ikke nødvendigvis den nyheten som objektivt sett er dagens viktigste nyhet, hvis den ikke skaffer 500 000 seere.

Underholdningsprofilen ble i denne fasen preget av reality-TV-trenden i tillegg til game shows og talk shows: Vil du bli millionær? (2000–), Farmen (2001–), Idol(2003–), Senkveld med Thomas og Harald (2003–), Jakten på kjærligheten (2004–) og Skal vi danse (2006–). TV 2s reality-profil var familievennlig og nasjonalromantisk, noe Valebrokk understreket: «Vi skal være en frisk og frekk kanal, men vi skal være en anstendig kanal.»

I tråd med tendensene til konvergens mellom mediemarkeder begrenset ikke Valebrokk sine hovedkonkurrenter til TV-bransjen: «Vi konkurrerer like mye med VG som vi gjør mot TVNorge». Han var lite opptatt av å markere avstand til NRK og mente at de to kanalene kanskje var «for like». Valebrokk omtalte kringkastingssjef John G. Bernander som «en veldig fornuftig fyr som har vært min venn i 30 år», og understreket samarbeidet: «I den digitale verden har vi for eksempel dannet et felles selskap, som er eid 50/50 av Jonny og meg. Vi kjører sammen.» Likevel bemerket han at NRK fikk større handlingsrom:

Det er rart hvordan NRK går lenger enn oss i å sjokkere, men likevel ikke blir utsatt for samme type kritikk som vi ville dersom vi hadde sendt tilsvarende vulgariteter. Det stilles paradoksalt nok høyere krav til oss om anstendighet og folkeskikk fordi vi er en kommersiell kanal.

Forholdet mellom allmennkringkastingsforpliktelsene og kommersiell lønnsomhet ble et nøkkelspørsmål i konsesjonsforhandlingene rundt århundreskiftet. Valebrokk ironiserte over myndighetenes forventninger: «Hvor mange samer tror du det er som markedssegment i Norge?», responderte han polemisk på Stortingets kritikk av manglende program for urbefolkningen. Han presiserte at han ledet «en kommersiell maskin», men tok legitimeringsjobben alvorlig:

Vi er et styrt dyr av utallige reguleringsorganer: You name it – we got it! Medieforvaltningen, departementet, Post- og teletilsynet, Medietilsynet, Allmennkringkastingsrådet. Faen og hans oldemor har åpenbart noe med denne kanalen å gjøre. Jeg hadde regnet med at det ville bli litt arbeid med den nye konsesjonen, men jeg hadde ikke regnet med at det ville ta så mye tid at det i lange perioder opptok hele dagen min. Når jeg har fire høringer i uken på Stortinget som jeg må være på, er det stort sett bortkastet tid. Men jeg må gjøre det. Det er viktig å pleie relasjonen til de politiske myndighetene.

TV 2s innsats for å pynte på profilen ga resultater, og en ny konsesjonsavtale ble underskrevet 15. oktober 2001. Avtalen innebar i praksis en aksept for hovedlinjene i TV 2s programpolitikk, men påla samtidig TV 2 å betale økonomisk vederlag og et årlig beløp til Statens filmfond (Enli et al. 2002, s. 31–33). Valebrokk var fornøyd med det han så som et kulturpolitisk stemningsskifte:

Den nye konsesjonen er lettere å forholde seg til enn den gamle av to grunner. For det første har vi vært jævlig flinke til å forhandle. For det andre er det politiske klimaet helt annerledes. Kommunismen og til dels sosialdemokratiet har falt i mellomtiden. Nå fungerer markedsliberalismen på godt og vondt. Politikerne har blitt mer liberalistiske. Vi fikk til en helt ny konsesjon, en mye friere konsesjon. Jeg tror departementet trodde at hvis de skulle få Valebrokken med på konsesjon i det hele tatt, så måtte de bøye av, og det gjorde de.

I tråd med bransjetendensene generelt var TV 2s forretningsdrift preget av oppkjøp og utvidelser, men også salg og konsolidering. I 2000 TV 2 vedtok styret en offensiv digital satsing, og i 2002 ble TV 2 Gruppen etablert. De mest profilerte oppkjøpene var Nettavisen, radiokanalen Kanal 24 og rettighetene til norsk seriefotball. Sistnevnte var en strategi for, på kort sikt, å etablere betalingskanalen Zebra, og, på lang sikt, å gjøre det mulig å overleve uten konsesjon: «Jeg rigget selskapet for å bli kvitt staten» (Skaalmo og Eckblad 2012, s. 261). Flere av oppkjøpene var imidlertid tapsprosjekter; kjøpet av TVNorge i forrige redaktørperiode endte med et tap på 360 million kroner da TV 2 solgte seg ut i 2004. TV 2 beholdt værselskapet Storm, men Valebrokk ville prioritere kjernevirksomheten: «Jeg kan ikke se at vi trenger å eie et værselskap for å melde været. Det blir som å kjøpe en bondegård for å få ferske egg» (Skaalmo og Eckblad 2012, s. 260).

Konsolidering: Alf Hildrum 2007–2015

Alf Hildrum foretok et rollebytte i 2007; fra nå av skulle han styre skuta og ikke bare dirigere fra land. Hildrum hadde lenge vært involvert i TV 2; han var konsernsjef i A-pressen i 1995 da selskapet kjøpte seg inn i selskapet, og var styremedlem før han ble styreleder i 2006. Hildrum var utdannet siviløkonom, hadde politisk erfaring fra AUF og redaksjonell erfaring fra A-presseaviser.

Året 2007 var et toppår målt i seertall, men i løpet av Hildrums periode sank TV 2-kanalenes markedsandel fra 32 til 26 prosent. Fallet illustrerer en vending i TV 2-eventyret: Hovedutfordringen var å sikre lønnsomhet i en periode med intensivert konkurranse fra TV og nett. Med etableringen av det digitale bakkenettet eksploderte kanaltilbudet, TV 2 Gruppen økte fra to til åtte TV-kanaler, og samtidig ble TV2.no etablert. I perioden skulle også konsesjonen igjen reforhandles, men nå var de store fordelene borte og dermed også myndighetenes pressmiddel overfor TV 2.

Hildrum ble intervjuet nesten to år etter at han hadde gått av: lenge nok til å få avstand til sjefsrollen, men kort nok til at han fortsatt hadde tette forbindelser. I løpet av intervjuet ble han oppringt av sittende TV 2-sjef Olav T. Sandnes, og han skulle på julelunsj hos TV 2 senere på dagen. Men først skulle han møte til intervju; en iskald desembermorgen møttes vi utenfor Forskningsparken. Han kunne fortelle at han kom rett fra en reise i USA, og at han der hadde fulgt presidentvalget 2016 i lokalene til grafikkselskapet og TV 2-avleggeren Vizrt på Times Square. Men vi måtte starte på begynnelsen. Det Hildrum opplevde som mest presserende da han begynte, var å få kontroll på økonomien:

Økonomien falt i hodet på meg nesten med en gang. De fleste har mest ambisjoner på det redaksjonelle når de går inn i en slik stilling. Jeg måtte først og fremst få bedre orden på økonomi og organisering. (…). Inntektene begynte å flate ut, samtidig som utgiftene lå i en sterk stigende kurve. Det tok derfor ikke lang tid før det var nødvendig med en kuttrunde. Det var helt nytt i TV 2.

TV 2 var ikke lenger «en lisens til å trykke penger», og flere av investeringene i tidligere faser viste seg lite lønnsomme; oppkjøpet av Kanal 24 ble en «katastrofe fra start til slutt», der TV 2 «tapte mye penger», mens Nettavisen ble en «verkebyll» som TV 2 ikke maktet å integrere. Hildrum måtte selge og kutte: «På grunn av konkurransesituasjonen ble programmer som tidligere hadde vært kommersielt mulig å holde på med, vanskeligere og vanskeligere å forsvare.» Ledelsen fikk kritikk for å avvikle flaggskip som Holmgang og Dokument 2. Hildrum beskriver omleggingen som slitsom, men nødvendig; debattprogrammene trakk ikke unge seere, den kommersielt mest attraktive målgruppen. Løsningen var å tenke nytt:

Vi så hvor retningen gikk, og vi visste hvem som så på. Det er nesten ikke mulig lenger å fange publikum på store debatter i fjernsynet. Derfor var vi nødt til å tenke debatt og politikk på en ny måte. Det mener jeg vi klarte gjennom Nyhetskanalen, med korte og poengterte innslag.

Jakten resulterte i utfasing av aktualitetsprogrammer på hovedkanalen til fordel for underholdning og sport. Underholdningsprofilen var preget av etablerte suksesser som IdolFarmenJakten på kjærlighetenSkal vi danseGod kveld Norge og Senkveld med Thomas og Harald, men også nykommere som Allsang på grensen(2007–), Norske talenter (2008–), og Hver gang vi møtes (2012–) samt dramaserien Dag (2010–2015). I det nye kanaluniverset var det plass til mer variert underholdning enn i duopolets tidsalder. Med sine totalt åtte kanaler kunne TV 2 bli mer nisjeorientert og inkludere mer provoserende formater.

Den mest offensive satsingen var kjøpet av sportsrettigheter for vinter-OL i 2014 og vinter-OL i 2016. Rettighetskjøpet økte TV 2s markedsandeler, også i den viktige målgruppen 20–49 år. Sportsarrangementene dominerte listen over de mest sette programmene i 2014 – de seks mest sette programmene var alle OL-sendinger. Oppkjøpet utfordret også NRK som nasjonal fellesarena; for første gang på 50 år måtte lisenskanalen si fra seg prestisjeprosjektet OL. TV 2 mestret, ifølge Hildrum, storskala sportsbegivenhetsproduksjon fordi bedriften hadde bevart sin karakteristiske gründerånd:

Selv om man har innført tariffer og overtidsbetaling, er det en innsatsvilje og en entusiasme som jeg ikke har opplevd andre steder. Det kom særlig til syne da vi hadde OL. Man så en enorm vilje i hele organisasjonen. Den gründerånden er beholdt til tross for de indre konfliktene. Det samler også huset å ha store oppgaver.

Sportsrettigheter var nøkkelen til fortjeneste i betal-TV-markedet. Da årsresultatet for 2010 ble lagt fram, uttalte Hildrum at framtiden lå i det multimediale og brukerbetaling på eksklusive sportsrettigheter, der han først og fremst viste til Premier League-rettighetene. TV 2 hadde betalt 390 million kroner for rettighetene til den engelske fotballserien Premier League for sesongene 2010–2013. Oppkjøpet hadde Hildrum gjort uten å konferere med styret, han tok «en helt rå sjanse, som kommersielt ble en kjempesuksess». Satsingen trakk flere hundre tusen nye abonnenter til TV 2s tjenester, mens tidligere rettighetshaver tapte abonnenter.

Hildrum betegner TV 2s strømmetjeneste Sumo (etablert i 2005) som en suksess; TV 2 var «tidlig ute med å distribuere levende bilder på nett». Høsten 2012 lanserte de globale strømmetjenestene Netflix og HBO seg i Norge og fikk stor oppmerksomhet, men samtidig opplevde Sumo en markant økning i antall abonnenter, og seernes aksept for å betale for TV-innhold økte (Hønsi 2013).

Hildrums periode falt sammen med et hamskifte i mediebransjen; mens andelen inntekter fra betal-TV økte, sank andelen reklameinntekter betydelig. Til å begynne med var TV 2-ledelsen usikre på balanseforholdet mellom TV og nett og hvilken plattform som hadde størst inntjeningspotensial:

Vi var livredde for å vise ting på nettet før vi hadde vist det på TV fordi vi trodde vi ville miste reklameinntekter. I dag er det en helt annerledes tenkning. Nå havner mer og mer på Sumo, og det legges ut der tidligere enn det gjorde før. Det betyr at man dreier inntektsstrømmen vekk fra reklame og over til betal-TV.

Omskapingen fra TV-kanal til digitalt mediehus hadde pågått siden årtusenskiftet, men det var i Hildrums periode at endringene begynte å merkes i organisasjonen:

Det var en spenning mellom det digitale og «den gamle» TV-delen. Det var et hus som var litt i konflikt med seg selv. Det hadde blitt løst ved at stadig flere inntekter gjorde at man kunne holde på med alt, men når vi måtte begynne å prioritere sterkere, så kom spenningene mer til overflaten. Det ble gradvis behov for å øke investeringene i det digitale. De digitale endringene endret TV 2 som organisasjon.

Reforhandlingen av konsesjonen i 2010 var mindre dramatisk, men også mer komplisert enn sju år tidligere. Styrkeforholdet mellom TV 2 og myndighetene endret seg; departementet krevde for eksempel ikke økonomisk vederlag for konsesjonen. TV 2-sjefen var til slutt godt fornøyd med avtalen og ikke minst kontinuerlig politisk støtte vestfra:

Konsesjonsrunden vi hadde i 2010, bar preg av rådvillhet. De ønsket å ha TV 2 i en avtale hvor de påla oss forpliktelser, men det var en rådvillhet i hvordan de skulle håndtere det rent kommersielt. Hva vi skulle ha igjen for det. Det gamle privilegiet, som var distribusjonen, var borte. Men vi løste det på en måte som jeg opplevde som veldig ok. … Jeg følte også at dialogen vi hadde med departementet og stortingspolitikere, var positiv. En ting er at det ligger en mangfoldstenkning i at du faktisk har et tyngdepunkt utenom Oslo, men det har også en politisk side. Så lenge TV 2 er i Bergen, vil kanalen alltid ha noen venner.

Forholdet til myndigheten ble satt på prøve da TV 2 ble heleid av det danske selskapet Egmont i 2012, etter at både A-pressen og Telenor hadde solgt seg ut. Sentrale politikere, som daværende næringsminister Trond Giske, mente det var en fallitterklæring at den norske allmennkringkasteren ble heleid av et internasjonalt selskap (Skaalmo og Eckblad 2012, s. 345). Men det var lite de kunne gjøre, TV 2 var blitt en del av et globalt mediemarked, og som Hildrum oppsummerer: «Nå er det full konkurranse på alle hjørner!»

Uforutsigbarhet: Olav T. Sandnes 2015–

Olav T. Sandnes var TV 2s yngste sjefredaktør da han tiltrådte i januar 2015; han var 42 år, mens hans to forgjengere begge hadde vært i 60-årene. Sandnes er utdannet økonom og har vært finansdirektør i videospillselskapet Funcom og administrerende direktør i Egmont Hjemmet Mortensen i tillegg til at han har omfattende styreerfaring i mediesektoren.

Intervjuet med Sandnes var ikke lett å avtale, han var åpenbart travel, men da intervjuet var på plass, var han vennligheten selv. Dette var det andre intervjuet som ble gjort på sjefskontoret på Karl Johan, men det meste var endret siden Valebrokks tid; resepsjonen hadde fått flere sikkerhetsrutiner, og redaktørkontoret var blitt røykfritt, lysere og mer merkantilt. Mens Valebrokk levde opp til redaktørmyten, ironisk bannende og kjederøykende, var Sandnes hyggelig og serviceinnstilt, snakket varmt om mangfold og allmennkringkasting, og unnskyldte seg med at han måtte avslutte intervjuet for kjøre barn til fotballtrening. Selskapet og rammebetingelsene hadde også endret seg. Hovedutfordringen som møtte Sandnes i sjefsstolen, var, ifølge ham selv, uforutsigbarheten i mediemarkedet og behovet for nye inntjeningskilder:

Den største utfordringen er at det er mye mindre forutsigbart. Forretningsmodellene til kanalen endres dramatisk. Vi ser endrede brukermønstre; færre ser lineær TV. Vi må erstatte fallet i reklameinntekter med brukerinntekter, sånn at vi fortsatt har noe å leve av.

I Sandnes’ periode ble konkurransen fra nye tjenester tilspisset, og konkurransen kom på tvers av medie- og kommunikasjonssektorer. De globale nettaktørene og strømmetjenestenes inntog utfordret selskapets markedsposisjon – og til forskjell fra sin forgjenger opplevde Sandnes at selskapet var uforberedt: «Tidligere hadde man klart definerte roller. Så kom Netflix, og gikk rett til forbrukerne. At det skulle skje, med den kraften den gjorde, var vi ikke godt nok forberedt på.»

Konkurransesituasjonen medførte endringer i programprofil, forretningsdrift og omdømmearbeid. Programprofilen ble mer innrettet mot å dekke etterspørselen etter originalt norsk innhold. Å være «seriemester» i import av amerikanske serier ga få fordeler mot Netflix og få politiske legitimitetspoeng. Sandnes peker isteden på nærhet til norsk virkelighet som TV 2s største fortrinn:

Vi må forsøke å lykkes på andre områder. Jeg tror det fremdeles er et uforløst potensiale i området som ligger mellom rene, harde nyheter og ren underholdning, og som handler om å speile norsk virkelighet. Å komme tett på livet til nordmenn som viser en del av Norge. Det er et område som jeg tenker vi kan utvikle oss videre på, og som våre globale konkurrenter ikke vil ha de samme forutsetningene til å lykkes med.

Sandnes trekker fram dokumentarseriene Født i feil kropp (2014–), Petter uteligger (2016–), og Åsted Norge (2016–) som eksempler på programmer som tilfredsstiller kriteriene til kulturell og geografisk nærhet så vel som aktualitet. TV 2 satser også i økende grad på originalt norsk TV drama, ikke minst gjennom krimserier som Frikjent (2015–2016) og Okkupert (2015). Men TV 2 har også beholdt noen av de mest slitesterke formatene fra hver fase, som magasinprogrammene God morgen Norge og TV 2 hjelper deg. Såpeserien Hotel Cæsar fortsatte helt til 2017, og Norske talenter og Farmen har fortsatt har høye seertall og blir videreutviklet med populære avleggere som Farmen kjendis.

TV 2s profil som sportskanal er mer sårbar. TV 2 har deltatt i flere budrunder med varierende utfall; kanalen mistet både rettighetene til norsk seriefotball (2017–2022) og OL-rettighetene til TVNorge/Discovery (2018–2024), men kanalen betalte 1,8 milliarder for å beholde rettighetene til Premier League (2016–2018).

Forretningsdriften er preget av konsolidering og forsiktighet samt en sterkere satsing på nett og mindre på lineær-TV. I 2016 ble det lagt en plan for å redusere kostnadene med 350 million kroner og kutte 177 stillinger fram mot 2020. Nedbemanningen er blant de største i medie-Norge og ble møtt med sterke reaksjoner. I et svar til Dagens Næringsliv forklarer Olav T. Sandnes at nedbemanning er nødvendig for «å styrke TV 2 og opprettholde posisjonen som den sterke aktøren i det norske samfunnet som vi er i dag», og for «å kunne hevde oss i konkurranse med stadig flere internasjonale aktører og vesentlig endrede rammevilkår» (Eckblad 2017).

TV 2s omstillingsprosess inngår i en generell tendens i den norske mediebransjen, noe som var bakgrunn for at Kulturdepartementet nedsatte Mediemangfoldsutvalget i 2015, der TV 2-sjefen også var representert. Mandatet var å utrede hvordan statens økonomiske virkemidler kunne benyttes for å stimulere fortsatt mediemangfold, og spørsmålet om TV 2s framtid var særlig presserende. Da Kulturdepartementet utlyste en midlertidig avtale for kommersiell allmennkringkasting for perioden 2017–2019, valgte TV 2 ikke å søke, men formulerte isteden et brev til departementet der de uttrykte misnøye med de økonomiske motytelsene som ble tilbudt; TV 2 ønsket konkret kompensasjon for merkostnadene ved å være allmennkringkaster. TV 2 gir også uttrykk for at de ikke er fornøyd med et begrenset oppdrag:

For å være et reelt alternativ til NRK mener TV 2 at en kommersiell allmennkringkaster må tilby noe mer enn daglige nyhetssendinger fra Bergen. Formålet med kommersiell allmennkringkasting er at nyheter, aktualitet, norsk drama og annet allmennkringkasterinnhold tilbys sammen med det kommersielle innholdet (TV 2, 4. august 2016).

Mediemangfoldsutvalget responderte på TV 2s ønsker og foreslo i 2017 at TV 2 kunne kompenseres økonomisk for å oppfylle programvilkår (NOU 2017: 7). Sandnes ble intervjuet da utvalgets arbeid nærmet seg slutten, og tolket hovedlinjene i debatten som en anerkjennelse av TV 2: «Det faktum at et stort flertall på Stortinget ønsker en kommersiell allmennkringkaster også fremover, er et symptom på at vi har gjort en god jobb med samfunnsoppdraget vårt.» Sandnes forsvarte allmenkringkastingsduopolet: «Jeg tror at Norge er godt tjent med å ha en allmennkringkastermodell som vi har hatt de siste årene.» Han gir også uttrykk for at den politiske dialogen er god, og forsvarer de mer overordnede hovedlinjene i norsk mediepolitikk:

Vi har en tradisjon for en aktiv mediepolitikk. Og det er viktig fordi det – hvis virkemidlene er riktige – er med å sikre et mediemangfold. Og et mediemangfold er viktig for å sikre at vi har en god infrastruktur til demokratiet vårt. Det er store ord, og jeg har de fra en politiker, men jeg syns det er godt sagt.

Det er interessant, og neppe tilfeldig, at det er når TV 2s framtid som allmennkringkaster er på det mest usikre at forsvaret for allmennkringkastingstanken blir sterkest formulert fra sjefredaktørhold. Ved 25-årsjubileet er ironien dempet, TV 2 kjemper for sin profil og bruker en språkbruk som har mye til felles med den tidligere hovedkonkurrenten NRK.

Konklusjon

TV 2 har hatt fem sjefredaktører i sin 25-årige seilas. Artikkelen bygger på intervjuer med redaktørene og ser spesielt på hvordan ledelsen i ulike faser har fortolket samfunnsoppdraget og respondert strategisk på ulike utfordringer. De fem redaktørene har alle måttet balansere forholdet mellom allmennkringkasting og kommersiell drift, men det er også dramatiske endringer i mediebildet fra første til siste redaktørperiode som har gjort betingelsene for å utøve sjefsrollen ulike. I artikkelen har vi vektlagt sjefredaktørenes vurderinger av strategiske utfordringer og pekt på hvordan responsen deres reflekterer gjennomgripende endringer i mediemarkedet.

Endringen i konkurransesituasjonen og konkurransebildet er noe av de mest slående når vi sammenlikner redaktørutfordringene i ulike perioder. Bjørn Atle Holter-Hovind var redaktør for TV 2 fra 1991 til 1993, i en periode da TV 2 primært kjempet for å bli den ledende kommersielle kanalen i forhold til konkurrentene TVNorge og TV3. Perspektivet skiftet noe under Arne A. Jensen; TV 2 var blitt større og sterkere og utpekte NRK, den dominerende norske TV-aktøren, som hovedkonkurrent. Jensen mente at det var NRK og TV 2 det ville stå om «i et evighetsperspektiv». Evigheten er imidlertid kort i TV-bransjen, og med TV 2s tredje sjefredaktør Kåre Valebrokk fra 1999 ble samarbeidet med NRK styrket. Samtidig ble forståelsen av hvem som var hovedkonkurrenter utvidet til en større del av mediemarkedet: VG og «printmarkedet» var for Valebrokk viktigere konkurrenter enn NRK. Alf Hildrums lederperiode fra 2007 ble sterk preget av digital kanaleksplosjon, samtidig som internett begynte å true etablerte inntjeningsmodeller. Både Hildrum og hans etterfølger Olav T. Sandnes fra 2015 har sett antall konkurrenter øke dramatisk, først med nasjonale nett-tjenester og så, i økende grad, med globale selskaper. Ved 25-årsjubileet er TV 2 et mediehus preget av større uforutsigbarhet, et mer komplekst konkurransebilde og økte spenninger mellom det digitale og TV-driften.

Endringer i konkurransesituasjonen har preget programstrategien. TV 2 har alltid profilert seg på nyheter- og aktualiteter og norsk innhold, men både «aktualitetsprofil» og «norsk profil» har blitt fortolket på ulike måter. Under Holter-Hovind, Jensen og Valebrokk ble aktualitetsprofilen styrket, men med Alf Hildrum, som begynte i 2007, ble profilen endret. Satsingen på nyheter fortsatte, men det var færre tradisjonelle debatt- og aktualitetsprogrammer – en situasjon som reflekterer økningen i medietilbud og annonsørenes etterspørsel etter unge seere. Under Olav T. Sandnes er det fortsatt tydelig at TV 2 satser på norsk innhold – enten det er underholdningsformater, hverdagsdokumentarer eller norsk drama – stoff som de globale konkurrentene i mindre grad kan profilere seg på.

Forholdet til staten og konsesjonsmyndighetene reflekterer både et endret mediemarked og TV 2s utvikling av programprofilen. I den doble rollen som sjefredaktør og administrerende direktør har det vært redaktørens jobb å forene ulike forventninger – fra eiere, annonsører og seere – med myndighetenes forventninger. TV 2s vekst ble bygget på et verdifullt politisk privilegium: enerett til landsdekkende reklamesendinger, og valget av sjefredaktør reflekterer også behovet for å sikre størst mulige privilegier. Redaktørene har vært garantisten for at TV 2 oppfyller det publisistiske mandatet, og for alle redaktørene har konsesjonssystemet lagt premisser for hvordan lederjobben kan utøves.

Bjørn Atle Holter-Hovind var prosjektlederen som forhandlet fram konsesjonsavtalen og borget for at TV 2 skulle bli en allmennkringkaster. Hans etterfølger, Arne A. Jensen, var mer fristilt; reklamemannen fikk orden på det kommersielle, mens selskapets politiske legitimitet forverret seg. Før forhandlingen om ny konsesjon kom Valebrokk inn som en klassisk pressemann, som sammen med ny styreformann skulle sikre at privilegiene ble opprettholdt. Avtalen som ble underskrevet i 2001, innebar i praksis en aksept for hovedlinjene i TV 2s programpolitikk, men påla samtidig TV 2 å betale økonomisk vederlag. Siviløkonomen Alf Hildrum bestyrte en helt annen virkelighet når han overtok i 2007. Reforhandlingen av konsesjonen i 2010 ble preget av usikkerhet, der verken TV 2 eller staten framsto som en sterk part. Da Kulturdepartementet utlyste en avtale for kommersiell allmennkringkasting for perioden 2017–2019, valgte TV 2 ikke å søke under Sandnes’ ledelse. Premissene var snudd; det var uaktuelt å betale eller kjempe for privilegiet, og TV 2 vil ha statsstøtte for å oppfylle myndighetenes forventninger.

Fra et forskerblikk framstår også redaktørene som ulike. Både Jensen og Valebrokk ironiserer over myndighetene krav, men gir inntrykk av stor trygghet i sine posisjoner. Valebrokk ledet et selskap med gunstige politiske rammebetingelser samtidig som markedet for TV-reklame var i vekst, og han framstår som en klassisk redaktørtype som kan være politisk ukorrekt fordi han står støtt. Jensens konfronterende tone virket mer risikabel, men også han var styrket av en sterk økonomisk posisjon. Holter-Hovind, Hildrum og Sandnes er betydelig mer neddempet og diplomatiske og har også måttet håndtere større usikkerhet og uforutsigbarhet.

Ved 25-årsjubileet er mye endret, men TV 2 er fortsatt gjenkjennelig; her er det fortsatt «glimt i øyet», en folkelig nyhetsprofil, kjendisbaserte reality-programmer og norsk hverdag sett nedenfra i drama og dokumentar. TV 2s profil og verdier representerer imidlertid ikke lenger noe opposisjonelt i norsk mediekultur; men derimot noe kjent, trygt og veletablert.

Referanser finnes her

 

Legg til i min rapport