Medieetisk årsrapport 2017

Brudd på retten til samtidig imøtegåelse troner fortsatt på topp på statistikken over fellende uttalelser fra Pressens Faglige Utvalg. I 2017 var det slurv i gjennomføringen av imøtegåelsesretten som førte til flest fellelser etter punkt 4.14 i Vær Varsom-plakaten.

Etter et rekordhøyt antall klager i 2015 (500) har 2016 og 2017 ligget på et mer «normalt» nivå med totalt 424 i 2016 og 417 klager i 2017. Historisk er dette fortsatt høye klagetall, sammenlignet med de foregående 10-15 årene. Tallene for 2016 og 2017 innebærer like fullt et brudd med en trend med sterkt økende antall klager.

Vi merker oss fra 2016-statistikken at rundt 25 prosent av de innkomne klagene resulterte i uttalelse fra PFU. Det er litt lavere enn årene 2014-2016, men langt lavere enn i årene før. I 2007 og 2010 endte for eksempel drøyt 50 prosent av klagene med uttalelse fra PFU. I de påfølgende årene har andelen gått noe ned, men helt frem til og med 2012 har andelen klager som resulterte i uttalelse – altså full behandling i PFU – ligget på over 40 prosent. En stor del av økningen i antallet innkomne klager resulterer i «forenklet» behandling, hvor den innklagede går fri, eller at klagen blir avvist. I 2004 var andelen innkomne klager som ble gjenstand for forenklet behandling 15 prosent. I 2016 var andelen steget til 40 prosent, mens den i fjor sank til drøyt 30 prosent. I 2004 var andelen avviste eller henlagte saker 11 prosent. I 2016 var den steget til 22.

Klagerne fikk medhold (brudd eller kritikk) i 64 prosent av sakene som kom til full behandling i fjor. Det er betydelig høyere enn i 2016, hvor «fellingsprosenten» var 52, og også høyere enn det siste rekordåret; 2015 med andel fellelser på 58 prosent. I årene 2004 til 2015 lå for øvrig andelen fellelser (brudd eller kritikk) stort sett mellom 40 og 50 prosent, med 2014 som bunnåret (40 prosent) og 2013 som toppåret (51 prosent).

 

 

År 

2005

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

2013

2014

2015

2016

2017

Innkomne klager

253

255

314

268

292

284

354

357

377

427

500

424

417

Behandlet

261

247

294

277

285

291

339

374

364

406

406

351

280

Antall uttalelser

146

134

165

130

129

145

151

148

142

131

142

124

104

BRUDD

48

49

75

57

51

50

57

62

64

46

65

49

49

KRITIKK

16

6

6

3

10

13

10

9

8

7

18

16

18

IKKE BRUDD

82

79

84

70

68

82

84

77

70

78

59

59

37

Forenklet ”fri”

53

56

66

71

77

67

109

117

146

194

203

171

129

Minnelig/trukket

32

35

40

49

48

48

39

55

32

27

55

48

41

Avvist/henlagt

30

22

23

27

31

31

40

54

44

54

81

94

84

 

Tabell 1: Klager mottatt i PFU 2005-2017, behandlede og delt på resultat. Fullstendig statistikk med noter på www.presse.no (Kilde: Norsk Presseforbund).

 

Det har vært en del diskusjon rundt spørsmålet om minnelige ordninger og ønsket om at flere klager til PFU kan løses på den måten. Dessverre er det ingen klar positiv trend å spore i tallene for de siste årene. Andelen minnelige ordninger av det totale klageantallet har ligger på 13-15 prosent av antallet «behandlede saker», selv om 2017-andelen var litt høyere enn i 2015 og 2016.

Fra statistikken merker vi oss ellers at:

  • Klagetallet har de siste to årene gått noe ned fra rekordåret 2015. Fra 2004 til 2015 økte antallet innkomne klager fra 267 til 500, altså en økning på nesten 90 prosent. De største hoppene i antall klager kom fra 2010 til 2011 med 25 prosent, fra 2013 til 2014 med 13 prosent og fra 2014 til 2015 med 17 prosent. Fra 2015 til 2016 gikk antallet innkomne klager altså ned fra 500 til 424, tilsvarende en reduksjon på 15 prosent.
  • Vi gjør også i år oppmerksom på at den tilsynelatende markante nedgangen i andelen behandlede saker skyldes at fra og med 2015 inngår ikke klager uten samtykke eller som er foreldet (avvist og henlagt) i det som kalles behandlede saker. Betegnelsen har jo på sett og vis vært misvisende, ettersom antall avgitte uttalelser (som altså har vært gjenstand for full behandling i PFU og resultert i en uttalelse) har ligget på omtrent samme nivå de senere årene, samtidig som antall mottatte og såkalt «behandlede» klager har økt sterkt. Det meste av denne økningen har havnet i klassen «Forenklet ‘fri’».

 

Samtidig imøtegåelse (4.14) «alene på topp»

Punktet om samtidig imøtegåelse har hatt topprangering på bruddstatistikken i de aller fleste år siden punktet fikk sin plass i Vær Varsom-plakaten fra 1995. I 2016 måtte 4.14 dele «topp-plassen» med punkt 3.2 om kildekritikk og opplysningskontroll. Det endte med 18 fellelser på begge punkter. Det gledelige er at antallet fellelser etter punkt 4.14 gikk noe ned; fra 22 i 2015. Det beklagelige er at antallet fellelser etter punkt 3.2 fikk et nytt toppår. I fjor var imidlertid punkt 4.14. tilbake «alene på topp», med 23 fellelser.

Punkt 3.2. fikk en gledelig reduksjon fra 18 til 14 fellelser. En nærmere gjennomgang av sakene viser at syv av sakene resulterte i brudd på både 3.2 og 4.14. I prosent av antallet 4.14-fellelser er dette omtrent samme nivå som i 2015 og 2016.

Punkt 3.2 og punkt 4.14 blir gjerne kalt presseetikkens «halvsøsken», fordi de ofte henger sammen; brudd på det ene punktet fører gjerne til brudd på det andre. Og omvendt: dersom man oppfyller retten til samtidig imøtegåelse, så vil det ofte også bidra til man oppfyller kravet om kildekritikk og opplysningskontroll – kanskje særlig det siste.

For øvrig er det flere andre interessante trekk å merke seg ved statistikken for 2017:

  • Vi fikk hele 11 fellelser for brudd på «saklighet og omtanke», etter at vi i flere år har hatt et ensifret antall fellelser på dette punktet.
  • Vi fikk hele 11 fellelser på «barnepunktet» - punkt 4.8 – om de særlige hensyn som må tas ved omtale av saker der barn er involvert. Her har tallene gjennomgående vært svært lave de siste årene, og det skal bli interessant å se om dette er et uttrykk for en utvikling.
  • Det var ingen fellende uttalelse på «privatlivspunktet» (VVP punkt 4.3) i 2016. Men i fjor kom det hele fem fellelser. Dette punktet omhandler respekt for personers privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn og advarer mot å fremheve slike forhold når det ikke er relevant for saken. I det mediepolitiske ordskiftet kan man i blant få inntrykk av at mediene stadig tråkker over grenser når det gjelder folks privatliv. PFU-statistikken tyder ikke på at så er tilfelle, selv om det altså ble noen fellelser i fjor. De siste ti årene har antallet fellelser på dette punktet ligget mellom 0 og seks.
  • Det var kun to fellelser for manglende hensyn til ofre og pårørende i forbindelse med ulykker og kriminalsaker (VVP punkt 4.6). Tallene har vært lave i mange år.
  • Det var også to fellelser for manglende moderering av nettdebatter (VVP 4.17). Den ene er imidlertid en «juksefellelse», fordi den innklagede redaksjon mente kommentarene det gjaldt ikke brøt med god presseskikk. Da kan man ikke felle på 4.17, men må «nøye seg» med å felle på det underliggende punktet i VVP, i dette tilfellet punkt 4.8. Dette var for øvrig et punkt mange mente ville øke kraftig i tråd med utviklingen av kommentarfeltene og det brukergenererte innholdet. Så har ikke skjedd. Faktisk er det knapt klager på dette punktet, og i fire av de siste ti årene har det ikke vært en eneste fellelse.
  • Antallet fellelser for urettmessig identifisering i forbindelse med straffbare eller kritikkverdige forhold (VVP punkt 4.7) holder seg jevnt lavt. I fjor ble det fire fellende uttalelser, mot tre i 2016. Antallet fellelser har ligget mellom tre og ni de siste ti årene. Samtidig opplever NR-sekretariatet at nettopp dette punktet er gjenstand for mange vanskelige vurderinger rundt om i redaksjonene, og at det hos mange er stor usikkerhet med hensyn til hvordan man skal håndtere spørsmål knyttet til identifisering. Dette gjelder kanskje særlig i mange lokale mediehus.
  • Antallet brudd på grunn av titler eller ingresser som går for langt (VVP punkt 4.4) holder seg høyt. Også i fjor ble de ni fellelser på dette punktet, mot 10 i både 2016 og 2015.
  • Antallet fellelser for brudd på «tekstreklamereglene» holder seg lavt; seks i fjor, syv året før. Det kan se ut som om antallet er i ferd med å stabilisere seg på dette nivået. NRs veileder «Slik skiller du journalistikk og reklame» som kom ut i 2015 bør være et nyttig redskap for å unngå fellelser på dette området av presseetikken. Veilederen oppdateres fortløpende etter hvert som PFU avgir nye uttalelser.

 

Vær Varsom-plakatens pkt:

2008

2009

2010

2011

2012

2013

2014

2015

2016

2017

Samtidig imøtegåelse (4.14)

18

23

15

26

23

33

17

221

18

23

Kildekontroll/-kritikk (3.2)

14

15

6

16

25

13

6

17

18

14

Saklighet og omtanke (4.1)

12

6

13

10

10

8

3

9

6

11

Omtale av barn (4.8)

2

5

5

5

1

7

2

2

7

11

Titler som går for langt (4.4)

9

6

9

4

7

6

3

10

10

9

Tekstreklame mv (2.6, 2.7, 2.8)

0

5

2

0

5

8

4

10

7

6

Privatliv (4.3)

1

5

6

2

4

4

4

3

0

5

Identifisering (4.7)

3

9

4

4

4

8

3

8

3

4

Tilsvar (4.15)

4

4

2

0

1

1

1

5

1

4

Rettelser/beklagelse (4.13)

5

0

1

2

1

6

1

5

7

3

Virkning på ofre mv (4.6)

0

4

3

4

4

3

5

5

1

2

Nettdebatt mv (4.17)

2

1

0

4

0

0

1

3

0

2

Bilder (4.10, 4.11, 4.12)

2

4

4

2

1

2

1

4

7

1

Tabell 2: Antall brudd for utvalgte punkter i Vær Varsom-plakaten, sortert etter antall fellelser siste år.  (Kilde: Norsk Presseforbund, www.presse.no)

1) Bruddstatistikken på Presseforbundets hjemmesider opererer med 23 fellelser i 2015, men det er bare 22 saker med brudd som er lagt inn i PFU-basen. En sak, som endte med brudd, er av en slik karakter at PFU valgte å ikke publisere den. Samtidig er antall innklagde saker etter 4.14 antakelig noe for lavt, trolig er det nærmere 50 klager med påstått brudd på 4.14.

 

PFU-klager på punkt 4.14

2007

2008

2009

2010

2011

2012

2013

2014

2015

2016

2017

Antall avgitte uttalelser

165

130

129

145

151

148

142

131

142

124

104

Antall uttalelser etter 4.14

32

38

43

75

53

45

53

38

42

50

45

Antall brudd

17

18

23

13

24

22

30

15

22

17

18

Antall kritikk

0

0

0

12

2

1

3

2

0

1

5

Sum fellelser

17

18

23

15

26

23

33

17

221

18

23

Tabell 3: Antallet klager totalt, antall klager etter VVP 4.14, og antall fellelser.  (Kilde:www.presse.no)

 

 

 

Tabell 4: Antallet PFU-behandlede klager etter 4.14, og antall fellelser, årene 2013-2016. (Kilde: NRs 4.14-skvadron)

 

Etter skremselsåret 2013 gikk antallet 4.14-fellelser markant ned i 2016, med 18 fellelser (17 brudd og en kritikk). I fjor gikk det imidlertid i feil retning igjen. Punktet om samtidig imøtegåelse ble påberopt i totalt 45 klager av de 104 klagene som var til behandling. Av disse endte 23 med fellelser (18 brudd og 5 kritikk). Antallet klager på brudd på 4.14 gikk altså ned, mens antallet fellelser gikk opp. Nå er statistikken over antallet klager på 4.14 noe usikker, blant annet fordi 4.14 er et punkt som i enkelte klager blir med som en rekke av svært mange punkter, uten at verken klager eller utvalget i enkelte saker adresseres dette punktet spesielt. Vi har forsøkt å ettergå klagene, med det målet å fange opp de tilfellene hvor 4.14 er påberopt, men det hefter altså en viss usikkerhet ved disse tallene. Med dette forbeholdet, så er andelen fellelser sammenlignet med klager prosentvis 62 prosent brudd i 2013, 45 prosent i 2014, 52 prosent i 2015, 36 prosent i 2016 og 51 prosent i 2017. Det har altså vært en trend hvor det kan synes som om klagerne har blitt mer oppmerksomme på retten til samtidig imøtegåelse, men at de ikke alltid har en like god sak overfor PFU med hensyn til hvorvidt det foreligger et brudd eller ikke. Tallene for fjoråret bryter imidlertid til en viss grad med dette.

 

Slurver i gjennomføringen av imøtegåelsesretten

Selv om antallet fellelser etter Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 holder seg jevnt høyt, kan det se ut som om årsaken til fellelsene varierer over tid. De mest påfallende trekkene de siste årene har vært følgende:

2013: Mange syntes overhodet ikke å ha tenkt på retten til samtidig imøtegåelse.

2014 og særlig 2015: 

  • mange har ikke anstrengt seg nok for å innhente imøtegåelse
  • mange sørget ikke for å få dokumentert forsøkene som ble gjort
  • mange slurvet med å gjengi beskyldningene overfor angrepet part

2016: mange redaksjoner mente de fremsatte påstandene eller opplysningene ikke utløste imøtegåelsesretten.

I 2017 er det påfallende at halvparten av fellelsene skyldes at redaksjonene ikke klart å presentere alle relevante beskyldninger for den angrepne part. Selv om redaksjonene i noen tilfeller skulle være uenige i hva som faller innenfor eller utenfor rammene for den samtidige imøtegåelsesretten, så er det en enkel måte å unngå fellelser på dette punktet:

  • Forelegg alle påstander og beskyldninger som angår den angrepne part.
  • Sørg for å dokumentere at påstandene er lagt frem og at det er gitt anledning til å imøtegå dem.

Verdt å merke seg er at vi fortsatt ser spor av en gammel misforståelse. I to av fellelsene har redaksjonene argumentert med at det ikke var behov for samtidig imøtegåelse fordi påstandene var «beviselig sanne», slik det sies i ett av tilsvarene. Det holder altså ikke. Den samtidige imøtegåelsen gjelder også de tilfeller hvor redaksjonene mener å kunne dokumentere at innholdet i de sterke beskyldningene er korrekt. Dette i motsetning til hva som er de juridiske kravene i injuriesaker, hvor injuriene som utgangspunkt er straffefrie og de kan dokumenteres.

Disse redaksjonene ble i 2017 felt (brudd og kritikk) etter punkt 4.14, og på følgende grunnlag:

  • Sak 2017-215 – Arbeidets Rett – innrømmet at klager skulle vært kontaktet
  • Sak 2017-211 – Malviknytt – pressemelding – imøtegåelsesretten ikke utløst
  • Sak 2017-210 – Rørosnytt – utydelighet i henvendelsen til den angrepne
  • Sak 2017-199 – Akershus Amtstidende – ikke forelagt alle relevante påstander
  • Sak 2017-180 – Sunnhordland – ikke forelagt alle relevante påstander
  • Sak 2017-179 – Morgenbladet – ikke forelagt alle relevante påstander
  • Sak 2017-156 – Dinside – ikke imøtegåelse fordi påstanden «beviselig er sann»
  • Sak 2017-152 – Dagens Næringsliv – ikke forelagt alle relevante påstander
  • Sak 2017-144 – Nettavisen – mente klager var anonymisert
  • Sak 2017-140 – Gausdøl’n – ikke forelagt konkrete påstander
  • Sak 2017-130 – Sande Avis – ment imøtegåelsesretten ikke var utløst
  • Sak 2017-109 – Hamar Arb.blad – utydelig ift angrepne parter mht imøtegåelsesretten
  • Sak 2017-098 – Sør-Trøndelag – ikke gjort nok for å få tak i den angrepne
  • Sak 2017-070 – Moss Avis – ikke gjort nok for å få tak i den angrepne
  • Sak 2017-069 – NRK Møre og Romsdal – ikke ledd i løpende debatt
  • Sak 2017-057 – Namdalsavisa – for stor fysisk avstand mellom påstander og imøtegåelse
  • Sak 2017-041 – Bygdebladet – ikke forelagt alle relevante påstander
  • Sak 2017-034B – TV2 – mente imøtegåelsesretten ikke var utløst
  • Sak 2017-011A – Adresseavisen - ikke forelagt alle relevante påstander
  • Sak 2016-281 – Finnmark Dagblad – ikke forelagt alle relevante personer
  • Sak 2016-279AB – Sogn Avis – ikke forelagt alle relevante påstander
  • Sak 2017-272A – Finnmark Dagblad – ikke forelagt alle relevante påstander
  • Sak 2017-272B – Finnmark Dagblad – ikke forelagt alle relevante påstander

 

Proffer vs private = uavgjort

I enkelte tidligere rapporter har vi konkludert med at punkt 4.14 er «proffenes punkt», det vil si at det er de profesjonelle aktørene og klagerne som både påberoper seg dette punktet oftest, og som oftest får medhold. For 2017 er det ikke dekning for denne påstanden. Av de totalt 45 klagene er riktignok to tredeler fra såkalte profesjonelle aktører. Men ser vi på fordelingen mellom «felt» og «fri» innenfor de to gruppene, så er det nesten helt likt. Rundt halvparten av dem som påberoper seg 4.14 får medhold i at det foreligger brudd på dette punktet. Fordelingen er helt lik mellom «proffene» og de «private».  

For ordens skyld: Er man i tvil, vil det journalistiske arbeidet helt sikkert ikke bli dårligere, om man for sikkerhets skyld innhenter en imøtegåelse.

 

Færre advokatklager

Kun åtte klager av de 104 som endte med uttalelse fra PFU i 2017 er registrert som advokatklager i PFUs base. Det utgjør 7,7 prosent, hvilket er betydelig lavere enn i 2016, hvor antallet advokatklager (13) utgjorde 10,5 prosent av de klagene som kom til full behandling i PFU.  Det kan selvsagt finnes flere klager som er skrevet helt eller delvis av advokater, men det fremgår i så fall ikke av klagen. Det er for øvrig interessant å merke seg at kun to av de åtte advokatklagene resulterte i medhold for klager. Det er altså ingenting, heller ikke i denne statistikken, som tyder på at det å engasjere dyre advokater eller rådgivere gir større håp om gjennomslag i PFU.

Utviklingen når det gjelder advokatklager ser slik ut:

2009: 37 advokatklager av i alt 292 innsendte klager = 12,7 prosent

2010: 31 advokatklager av i alt 291 innsendte klager = 10,7 prosent

2011: 36 advokatklager av i alt 339 innsendte klager = 10,6 prosent

2012: 32 advokatklager av i alt 359 innsendte klager = 8,9 prosent

2013: 18 advokatklager av i alt 377 innsendte klager = 4,7 prosent

2014: 25 advokatklager av i alt 131 behandlede klager = 19,0 prosent

2015: 18 advokatklager av i alt 142 behandlede klager = 12,7 prosent

2016: 13 advokatklager av i alt 124 behandlede klager = 10,5 prosent

2017:   8 advokatklager av i alt 104 behandlede klager = 7,7 prosent

 

Vi gjør oppmerksom på at prosentberegningen fra og med 2014 er gjort på grunnlag av antall saker som er kommet til full behandling i PFU, det vil si at de har resultert i en uttalelse og dermed normalt publisert i PFU-basen.

 

«Vanlige folk» klager mest – det offentlige for oftest medhold

Det er enkeltpersoner som står bak de fleste klagene til PFU. I fjor var hele 78 av de 104 klagene som ble fullt behandlet av utvalget sendt inn av enkeltpersoner, mot 103 av 124 året før. Andelen er altså omtrent den samme. Bedrifter, organisasjoner og offentlige institusjoner eller organer sto bak kun 21 klager i 2017; det samme antallet som i 2016, men litt høyere andel.

Personklagene blir delt inn i to grupper, som vi kaller «aktører» og «vanlige folk». Som aktører regner vi alle personer som har en offentlig rolle, enten som ansatt i offentlig virksomhet, som politiker, som journalist eller redaktør, offentlig og privat ansatte som klager i tilknytning til sitt arbeid eller yrke, kriminelle og alle andre som opptrer generelt offentlig, eller i den konkrete sak selv har søkt det offentlige rom. «Vanlige folk» er de som normalt kalles «privatpersoner» i PFUs egen statistikk, med mindre de har en utpreget aktørrolle.

 

Tabell 5: Klagere fordelt på personer og institusjoner m.v., sortert etter resultater av PFU-behandlingen. (Kilde: www.presse.no).

Selv om tallene er lave, er det et påfallende trekk at så vidt stor andel av «aktørene», altså enkeltpersoner med en profesjonell rolle får medhold. Det samme ser vi, med enda lavere tall grunnlag, for bedrifter, organisasjoner og myndigheter. Fellelsesprosenten for 2017 er jo generelt historisk høy, og dette må nødvendigvis avspeile seg i fordelingen mellom fellelser og «frifinnelser» i en eller flere av klagegruppene. Særlig for bedrifter er altså tallene fra i fjor snudd på hodet. Det kan imidlertid se ut som, dersom man studerer tallene fra noen år tilbake, at det var fjoråret som var et unntaksår. Det som imidlertid skal bli interessant å følge med på er andelen fellelser totalt; om vi står overfor et litt spesielt år, eller om vi ser en ny trend – kanskje på den måten at terskelen for å få full behandling i PFU heves noe, men at de klagerne som slipper gjennom til gjengjeld oftere får medhold.

 

Noen spesielle saker

Noen saker peker seg ut som ekstra interessante i 2017. Vi omtaler et lite utvalg her.

 

Nils E. Øy under PFU-behandlingen av Lommedalen-saken 18. april 2017. (Foto: NTB scanpix)

Lommedalen-saken

Våren 2017 valgte konstituert generalsekretær i Norsk Presseforbund, Nils E. Øy, å bruke initiativretten for å klage inn til sammen ni medier for brudd på «barnepunktet», Vær Varsom-plakatens punkt 4.8, i forbindelse med omtalen av den såkalte Lommedalen-saken. Omtalen gjaldt det som skjedde i forbindelse med at en 13 år gammel jente fra Lommedalen i Bærum ble funnet død som følge av utmagring i en hytte i Valdres. Hun var sammen med sin mor på det tidspunktet hun døde, og moren ble senere siktet og tiltalt for å ha medvirket til datterens død. 

Klagene til PFU gjaldt medienes omtale av den avdødes skolegang i Bærum og at hun der skal ha blitt utsatt for mobbing og det hadde utløst spiseforstyrrelsen som hun senere døde av. Klageren, altså NPs konstituerte generalsekretær, mente at de innklagede mediene i for liten grad hadde tatt forbehold med hensyn til hvorvidt jenta faktisk var blitt mobbet, og i så fall om det var noen årsakssammenheng mellom mobbingen, spisevegringene og dødsfallet. I tillegg mente klageren at flere medier hadde gått for langt i å identifisere skolen og klassen (og dermed elevene) som skulle stå bak mobbingen. Til sammen mente klageren at dette var å påføre de barna som indirekte ble beskyld for å ha vært mobbere, en for stor belastning.

Fem av de ni innklagede (TV 2, NTB, NRK, Dagsavisen og Dagbladet) ble felt for brudd på VVP 4.8, to fikk kritikk (Aftenposten og Budstikka), mens to gikk fri (Verdens Gang og Valdres).

 

Redaktør i Khrono, Tove Lie (t.v.) i samtale med generalsekretær i Norsk Presseforbund, Elin Floberghagen og saksbehandler Mathias Vedeler i forbindelse med PFU-behandlingen av Langeland-saken 26. september 2017. (Foto: Gard L. Michalsen, Medier24)

Langeland-saken

Sommeren 2017 publiserte universitetsavisen Khrono, NRK og Verdens Gang artikler om at en navngitt og profilert professor ved Universitetet i Stavanger skulle ha sendt seksualiserte meldinger til flere kvinner. Noen av dem valgte å publisere disse meldingene på sosiale medier og identifisere avsenderen. Dette dannet bakteppet for omtalen i de nevnte mediene.

Klageren, frilansjournalist og mediekommentator Anki Gerhardsen, mente det ikke var grunnlag for å identifisere den omtalte professoren, fordi han ikke var i en maktposisjon overfor de kvinnene det gjaldt, men at «samtlige medier her omtaler saken på en måte som lett gir leseren et inntrykk av at det er NNs egne studenter som har mottatt krenkende meldinger. Det er det ikke, men man må lese lenge før det kommer fram. Dette mener jeg forsterker det kritikkverdige i disse medienes framferd.»

 

Klageren konkluderer videre med at: 

«Hvis jeg i det hele tatt skulle vurdert identifisering, skulle meldingene ha vært sendt til mange mennesker professoren hadde direkte makt over i kraft av sin stilling da meldingene ble sendt. De skulle ha pågått over lang tid til tross for klar beskjed om å stoppe. De skulle ha vært av straffbar kvalitet og professoren skulle hatt status som siktet.»

PFU var imidlertid ikke enige. I saken mot Khrono konkluderte utvalget slik:

«PFU merker seg at kvinnene i den påklagede artikkelen ikke er professorens egne, nåværende studenter. Han har etter utvalgets mening like fullt en maktposisjon som professor. Flere av kvinnene er studenter, og professoren har den høyeste stillingen i akademia. Han har en offentlig rolle som kunnskapsformidler og faglig veileder overfor unge mennesker.»

Videre påpeker PFU at den omtalte professoren har vært aktiv i offentligheten og kommet med omstridte ytringer som har fått oppmerksomhet og kritikk. PFU mener at personer som selv kommer med kraftige ytringer, også må tåle mer i mediene.

I den påklagede artikkelen kommer det frem at saken ikke dreier seg om en enkeltmelding, men meldinger av et visst omfang som har pågått over lengre tid. PFU er enig med klager i at mediene ikke skal fungere som gapestokk. Som nevnt skal identifisering gjøres på bakgrunn av et berettiget informasjonsbehov. I dette tilfellet mener PFU at det var behov for å vite hvem professoren er. Hans samfunnsrolle som professor og engasjement i offentligheten gjør identifiseringen akseptabel.»

 

Sogn Avis og barnevernet

En av de «tristeste» klagene i 2017 var fellelsen av Sogn Avis, i forbindelse med avisens omfattende og meget prisverdige søkelys på barnevernet i Sogn. I forbindelse med en kommentarartikkel publisert i desember 2016, bygget avisens redaktør sine konklusjoner på til dels feil premisser. Dette kunne og ville redaktøren åpenbart ha rettet opp dersom han hadde blitt klar over det. Sogndal kommune var klar over misforståelsen, men kontaktet ikke redaktøren for å få publisert en rettelse. I stedet ventet kommunen til én dag for klagefristen til PFU gikk ut, og så leverte de en klage som de brukte 100.000 i advokathonorar på å få skrevet.

 

Resultatet i PFU på det mest omstridte punktet var åpenbart: Avisen og redaktøren burde sjekket de faktiske premissene bedre og dermed unngått å publisere kommentarartikkelen på det grunnlaget som de trodde var korrekt. Men når kommunens ordfører og rådmann bevisst velger ikke engang å forsøke å få rettet faktiske feil, men i stedet engasjerer advokat for å klage til PFU, da er det åpenbart hevngjerrighet og ikke sannferdighet som styrer klageprosessen. Et åpenbart utfall i PFU og en skamfull opptreden av Sogndal kommune, en opptreden som kanskje også bør utløse en debatt i PFU. Skal det være slik at man kan klage på manglende opplysnings-kontroll, med utgangspunkt i faktiske feil, dersom man er en ressurssterk klager, for eksempel en offentlig etat, og ikke har gjort noe som helst for å få rettet de faktiske feil?

 

«Polemisk hale» på nettet?

Fredriksstad Blad ble klaget inn for brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.15 om «polemisk hale» i forbindelse med et leserinnlegg som ble publisert på nett og som var utstyrt med kommentarfelt. Innlegget, som kritiserte Fredriksstads Blads redaktør, utløste en debatt hvor også redaktøren engasjerte seg. Det skjedde nesten åtte timer etter at innlegget var publisert. Klageren mente like fullt at VVP 4.15 var brutt. PFU var ikke enige:

 

«Det påklagede tilfellet gjelder et debattinnlegg, og ikke et tilsvar. I innlegget rettes det kritikk mot avisen og redaktøren. I VVP 4.15, siste setning, advares det mot polemiske replikker fordi redaksjonen ikke skal gjendrive innholdet i et debattinnlegg samtidig. Ettersom det bare er redaksjonen selv som kan imøtegå et innlegg umiddelbart, tilsier god presseskikk at innlegg skal få stå uimotsagt idet det publiseres.

Etter utvalgets mening har FB handlet i tråd med dette kravet. Innlegget fikk stå uimotsagt på nett og papir. At redaktøren kommenterer åtte timer senere, og da i form av et svar på et spørsmål stilt fra en tredjeperson, kan ikke sies å være brudd på VVP punkt 4.15. Utvalget minner om at kommentarfeltet er åpent for alle, også klager, og det kan vanskelig sies at redaktøren misbruker sin makt ved å delta her.»

Fredriksstad Blads redaktør reiser interessante spørsmål når har han i sitt tilsvar resonnerer slik:

«VVP 4.15 oppstiller ingen bestemt frist for hvor lenge en redaksjon må vente med å kommentere et innlegg på nett for at kommentaren ikke skal rammes av forbudet mot polemisk hale. Antakelig må det bety at det må foretas en konkret helhetsvurdering, hvor det sentrale er hvorvidt redaksjonen har misbrukt fordelen av å kunne lese innlegget før det ble publisert på nett. I Storlis sak har Fredriksstad Blad ikke utnyttet et slikt «forsprang». Som det framgår av de to innleggene er disse ikke kommentarer til Storlis innlegg, men er kommentarer til andre kommentarer til innlegget. Den første kommentaren er for øvrig publisert nesten åtte timer etter innlegget, mens den andre kommentaren er publisert nesten et døgn og ni timer etter innlegget. […] Fredriksstad Blads redaktør har ikke hatt mulighet til å forberede sine kommentarer til de andres kommentarer tidligere enn det andre lesere av nettavisen har hatt, og det kan derfor ikke foreligge et slikt misbruk av posisjonen som VVP 4.15 tar sikte på å hindre. 

 

Fra PFU-behandlingen i 2016 noterer vi ellers at:

  • utvalget i 2017 valgte konklusjonen «etter en samlet vurdering» i ni av de 37 sakene som endte med at mediene gikk fri, hvilket tilsvarer en firedel. Det er omtrent på samme nivå som i 2016, men høyere enn foregående år. Det kan virke som om PFU har lagt seg på en linje hvor utvalget lettere griper til «samlet vurdering» for å komme til enighet og for også å kunne legge inn et element av kritikk overfor redaksjoner som man likevel ikke finner grunnlag for å felle.
  • utvalget behandlet som tidligere nevnt hele ni saker med utgangspunkt i NPs generalsekretærs initiativrett. Det er rekord, men klagene tilhørte altså samme sakskompleks og alle dreide seg om samme punkt i VVP.
  • andelen innkomne klager som ble løst ved minnelig ordning var litt lavere enn i 2016:

Det er et uttrykt ønske om å øke andelen saker som løses gjennom minnelige ordninger. Som et bidrag til dette har NR nå tatt inn dette som eget tema i NR Kompetanse. 

  • Etiske dilemmaer og avveininger er et av de hyppigste temaene på NRs «hotline», vår døgnåpne 24/365 medlemsservice.

NR-sekretariatet deltar ofte på etikksesjoner på journalistfaglige konferanser - som her på Nordiske Mediedager i mai 2017, der NRs generalsekretær Arne Jensen er fagdommer på "Redaktørens dilemma" sammen med generalsekretær i Norsk Presseforbund, Elin Floberghagen. T.v. Ingerid Stenvold fra NRK som ledet sesjonen som var et samarbeid mellom Nordiske Mediedager og NR. Foto: Thor Brødreskift/Nordiske Mediedager

 

 

Legg til i min rapport