Mediejuss, etikk og innsyn

Mediejuridisk årsrapport 2017

I likhet med 2016 ble medieåret 2017 preget av saker som berører medienes arbeidsvilkår, særlig om åpenhet i rettspleien, men også trusler. Kun én ny injuriesak ble registrert, og der gikk mediet fri.

Medierettarkivet som driftes og vedlikeholdes av Norsk Redaktørforening, har registrert i alt 18 nye saker av interesse for medier og mediefolk i 2017. En av dem involverer riktignok ikke medier direkte, men den har likevel interesse i et ytringsfrihetsperspektiv. I tillegg har vi en lagmannsrettskjennelse i en privatlivssak fra 2016, en tingrettskjennelse i en ærekrenkelsessak som startet i 2016, samt – ikke minst – tingrettsdommen i et av flere søksmål som kirurg Per Kristian Eide har reist mot norske medier.

Her er oversikten - totalt 21 saker:

  • Injurier – 1 ny sak – Oppland Arbeiderblad frifunnet i tingretten – rettskraftig.
  • Injurier – 1 sak reist i 2016 – kirurg Per Kristian Eide fikk medhold i søksmål mot TV 2. Saken er anket.
  • Injurier – 1 sak reist i 2018 – investor Berge Gerdt Larsen saksøkte Bergens Tidende, men tapte.
  • Privatliv – 1 ankesak fra 2016 – nettstedet Zs redaktør ble også i lagmannsretten frifunnet for privatlivskrenkelser.
  • Trusler/hets mot journalister og redaktører – 4 saker – tre domfellelser og en frifinnelse.
  • Offentlighet og innsyn – 9 saker – alle knyttet til rettspleien.
  • Utlevering – 1 sak – utlevering av ip-adresser ifm straffesaksetterforskning.
  • Åndsverk – 2 saker – om fotballrettigheter og vederlag for musikkrettigheter.
  • Midlertidig forføyning/ærekrenkelse – 1 sak – revygruppe saksøkt av frisør.

 Vi omtaler noen av sakene nedenfor.

 

Kirurg fikk medhold i søksmål mot TV 2 – dommen er anket

I juni i 2017 falt den første av dommene i de mange søksmålene som kirurg Per Kristian Eide har anlagt mot ulike norske redaksjoner. TV 2 og én av deres redaktører, Niklas Lysvåg, samt tre journalister, ble i Oslo tingrett dømt til å betale en samlet oppreisning til Eide på 825.000 kroner. Dessuten ble de dømt til å betale drøyt 3,5 millioner i saksomkostninger. Tre andre redaktører, tidligere ansvarlig redaktør Alf Hildrum, nåværende ansvarlig redaktør Olav T. Sandnes og daværende nyhetsredaktør Jan Ove Årsæther ble alle frifunnet, fordi det ikke var konstatert at de hadde opptrådt subjektiv uaktsomt og at det ikke foreligger et objektivt redaktøransvar for ærekrenkelser, etter at ærekrenkelsene ble flyttet ut av straffeloven og til sivilretten. Les mer om saken her. Her kan du lese hele dommen.

 

Oppland Arbeiderblad frikjent for leserinnlegg

I juni 2016 publiserte Oppland Arbeiderblad et innlegg under spalten «På hjertet», hvor en leser ga uttrykk for sterk misnøye med servicen hos en lokal urmakerforretning. Senere trykket avisen et leserinnlegg om samme urmaker hvor det blant het at «Optikeren på Raufoss er bare et navn, de er ingen ting, det er kun penger i kassa som teller. (...) Har ei datter som ble forsøkt lurt trillende rundt og jeg må innrømme at jeg også har vært der og blitt lurt, men det gjaldt klokke." Urmakeren gikk til søksmål mot Oppland Arbeiderblad for ærekrenkelser og med krav om oppreisning på 150.000 kroner og erstatning for et ikke-spesifisert tap som følge av innlegget.

Retten kom til at de omstridte utsagnene, i den gitte konteksten, var å betrakte mer som subjektive vurderinger av servicenivået i butikken enn objektive påstander om bedrag i strafferettslig forstand. Dermed ble Oppland Arbeiderblad frifunnet – og tilkjent saksomkostninger. Dommen ble ikke anket.

 

Oljeinvestor tapte mot Bergens Tidende

Den kjente oljeinvestoren Berge Gerdt Larsen gikk til søksmål mot Bergens Tidende, med krav om oppreisning på 300.000 kroner, etter at avisen, i en sak som handlet om en rapport om etterforskningen av økonomiske straffesaker, omtalte Larsen som «den bedrageridømte oljeinvestoren Berge Gerdt Larsen.» Fem dager senere trykket BT et dementi, hvor det blant annet heter at «Det medfører ikke riktighet at Larsen er dømt for bedrageri. Han ble i Bergen tingrett funnet skyldig i økonomisk utroskap og skattesvik. I artikkelen unnlot BT å presisere at dommen ikke er rettskraftig. Berge Gerdt Larsen erkjenner ikke straffeskyld. Dommen er anket. Saken skal behandles av lagmannsretten. Bergens Tidende beklager feilen.»

Bergen tingrett kom til at artikkelen ikke var rettsstridig, og la stor vekt på den siterte rettelsen:

«I avveiningen må rettelsen 26. mars 2014 ha meget stor vekt. Etter rettens vurdering innebærer rettelsen at BT la seg flat for feilen som var begått, samt endatil beklaget det. Et dementi kan vanskelig tenkes å bli tydeligere enn dette. Et annet moment som også må tillegges stor vekt, er det faktum at Larsen var mye omtalt på den aktuelle tiden. Dette var utslag av straffesaken mot ham som mediene berettiget dekket, herunder når dommen i tingretten falt. Det er lite tvilsomt at denne dekningen var negativ for Larsen, men likevel berettiget fra medienes side. Disse momentene veier tyngre enn de som tilsier at ytringen var rettsstridig.»

Dette er i samsvar med Høyesteretts vektlegging av rettelser i saken Morgan Andersen mot Aftenposten. Her er hele dommen i BT-saken.

 

Frifunnet for å ha identifisert overgrepsdømt

I september 2015 publiserte Z.no, en nettside som fokuserer på kriminalitet, ikke minst kriminalitet begått av personer med innvandrerbakgrunn, en artikkel om at to navngitte menn på henholdsvis 21 og 18 år var dømt for seksuelle overgrep mot en 14-åring. Artikkelen bygget på en dom fra Oslo tingrett, samt enkelte opplysninger hentet fra VGs omtale av samme sak. Politiet valgte å tiltale redaktøren for overtredelse av (den tidligere) straffelovens § 390 om privatlivets fred.

Drammen tingrett kom imidlertid til at handlingen ikke «krenker privatlivets fred», jfr § 390. Retten viste blant annet til at det ikke forelå noen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse av dommen, og at det på dommens forside var påført: «ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse»

Påtalemyndigheten valgte å anke saken til lagmannsretten, som kom til samme resultat som tingretten. I kjennelsen heter det blant annet:

«Lagmannsretten legger således til grunn at ved rettsstridsvurderingen etter straffeloven 1902 § 390 (og straffeloven 2005 § 267) er det et tungtveiende moment at det dreier seg om en opplysning fra en dom der retten ikke har begrenset referatadgangen. I slike tilfeller vil offentlig gjengivelse av opplysningen bare unntaksvis være rettsstridig.»

(…)

«Lagmannsretten er enig med aktor i at det ikke var nødvendig å offentliggjøre domfeltes navn, men kan ikke se at dette er tilstrekkelig til å gjøre publiseringen rettsstridig. Ytringsfriheten beskytter også unødvendige eller uheldige ytringer.»

Redaktøren ble dermed frifunnet. Her kan du lese hele dommen.

 Redaktør Alexander Killingberg og en journalist i Fosna-Folket ble utsatt for trusler fra en 23 år gammel mann som ble dømt til 60 dagers fengsel i januar 2017. (Foto: Ina Marie Haugen)

Fire saker om trusler og hets mot mediefolk

Totalt fire saker om trusler og hets mot journalister og redaktører ble behandlet rettslig i 2017.

  • I Bergen tingrett ble en 30 år gammel mann dømt til fengsel i ett år og tre måneder for en rekke forhold, hvorav trusler var ett av dem. I følge tiltalen skal mannen ha sagt til en journalist i Fanaposten at det var lett å finne ut hvor han bodde, og at dersom han ikke fjernet en nettartikkel hvor tiltalte var omtalt, så måtte journalisten «ta konsekvensene av dette».
  • I Fosen tingrett ble en 23 år gammel mann dømt til fengsel i 60 dager for å ha uttalt til redaktøren i Fosna-Folket at dersom ikke redaktøren fjernet en artikkel om ham fra nettet, så skulle han «slå ned» journalisten som hadde skrevet saken og også – til redaktøren – at 'Da må æ drep dæ. Æ kjem te å slå. Æ kan godt bruk kniv, leik med blode ditt... Strø litt blod til æ e ganske fornøyd'.
  • Derimot ble en 53 år gammel mann frifunnet i Bergen tingrett for å ha sagt på telefon til en journalist i Avisa Nordhordland at ¨hvis du siterer meg feil, kommer jeg og kveler deg¨ eller lignende, samt ¨ja, det gjør jeg faktisk¨ eller lignende. Påtalemyndigheten valgte ikke å anke saken.
  • En 56 år gammel mann ble i Drammen tingrett dømt til betinget fengsel i 18 dager, samt en bot på 8.000 kroner for overtredelse av straffelovens bestemmelser om hatefulle ytringer og bestemmelsen om skremmende opptreden eller annen hensynsløs atferd, etter at han på en åpen facebookside tilhørende politisk redaktør i Vårt Land blant annet at:

«...en gjeng med svarte svin... dissa jævlade kriminelle søpple folka gjør som dem vil. Skulle vært tvang steriliserte når dem kommer hit til landet så dem ALDRI noen sinne fikk formert seg... svarte bermen som velter unnover landet VÅRT som en haug med skadedyr full av sjukdommer.» Og videre: «håper virkelig at sånne som deg med sånne holdninger virkelig blir gruppvoldtatt og mishandlet av en gjeng svarte svin» eller lignende.

Les hele dommen her.

 

I den såkalte Bombesaken, om en 17-åring som ble pågrepet i Oslo sentrum 8. april 2017, avsa Oslo tingrett først kjennelse om at dørene skulle lukkes under tiltaltes forklaring. (Foto: Lise Åserud, NTB scanpix)

Hele ni saker om innsyn i rettspleien

Det har vært et usedvanlig aktivt år for NR hva gjelder engasjement og oppfølging av saker som vedrører åpenhet i rettspleien. Vi velger å omtale de fire mest interessante sakene nærmere i denne gjennomgangen.

 

  • I den såkalte Kjendisvoldtektsaken var to menn tiltalt for å ha begått seksuelle overgrep mot en kvinnelig lokalpolitiker. Oslo tingrett avsa først kjennelse om å lukke dørene helt, på begjæring fra fornærmede. Etter anke fra Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening opphevet lagmannsretten tingrettens kjennelse. I neste runde åpnet tingretten for at pressen kunne være tilstede, men først etter at fornærmede hadde avgitt sin forklaring. På nytt anket NP og NR til lagmannsretten, og på nytt ble tingrettens kjennelse opphevet. Denne gang ga lagmannsretten anvisning på at allmennheten kunne følge forhandlingene i et tilstøtende rom, med overføring av lyd og bilde.
  • I den såkalte Bombesaken, som gjaldt en mann på 17 år som ble pågrepet med et «bombebelte» i Oslo sentrum dagen etter en terroraksjon i Stockholm, avsa Oslo tingrett først kjennelse om at dørene skulle lukkes under tiltaltes forklaring. Etter anke fra Norsk Redaktørforening opphevet Borgarting lagmannsrett denne kjennelsen og tingretten avsa deretter ny kjennelse hvor det ble bestemt at pressen kunne være tilstede, men med visse begrensninger i referatadgangen.
  • I den såkalte Anonymvitnesaken, hvor 13 personer sto tiltalt dels for drapsforsøk og dels for omfattende narkotikaforbrytelser, var spørsmålet om dørene skulle lukkes under avhøret av anonyme politivitner. Det ble en omfattende saksgang, hvor NRs generalsekretær prosederte i retten, forut for rettens beslutning. Etter først å ha avsagt kjennelse om at pressen kunne være tilstede, men med begrensninger i referatadgangen, omgjorde retten sin beslutning – etter begjæring fra påtalemyndigheten – og avsa kjennelse om at pressen kunne få være tilstede, men med fullstendig referatforbud.
  • I den såkalte Ungdomsvoldtektsaken, hvor to unge menn sto tiltalt for en rekke seksuelle overgrep mot enda yngre jenter, begjærte både forsvarsadvokatene og bistandsadvokatene lukkede dører. Oslo tingrett avsa kjennelse om at dørene skulle lukkes under de tiltaltes og de fornærmedes forklaringer, men at pressen kunne være tilstede, med den begrensning i referatadgangen at de fornærmedes eller tiltaltes identitet ikke skulle røpes.

Kun én av disse kjennelsene er publisert på NRs hjemmesider, men på forespørsel kan sekretariatet også dele ut kopier av de øvrige.

Øvrige saker

  • Avisa Nordland og Saltenposten fikk begge rettslig pålegg om utlevering av ip-adresser som hadde lest de respektive avisenes nettartikler i et gitt tidsrom, i forbindelse med etterforskningen av en brannstiftelse.
  • Norsk Toppfotball, Norges Fotballforbund og Fotball Media gikk til søksmål mot TV 2 fordi de mente TV 2 i sitt program «Fotballextra» viste klipp fra scoringer i eliteserien på en måte som urettmessig grep inn i Discovery Norge sin enerett til direkteoverføring. Saken var berammet for retten, men ble forlikt.
  • Revygruppen «Løgnaslaget» ble saksøkt av en frisør fra Bryne, kjent for å ha nektet en kvinne med hijab å klippe seg i salongen. Revygruppen omtalte frisøren som «nazifrisør» i et revyinnslag. Frisøren vant verken frem med kravet om midlertidig forføyning eller kravet om oppreisning for ærekrenkelser.

 

---000----

 

Er du interessert i medierettslige spørsmål?  På nored.no finner du omtale av flere medierettslige temaer. I tillegg publiserer vi en rekke dommer som gjelder medier og ytringsfrihet i vårt domsarkiv. Du finner også oppsummeringer og eksempler i tidligere årsrappporter.

 

Legg til i min rapport

Medieetisk årsrapport 2017

Brudd på retten til samtidig imøtegåelse troner fortsatt på topp på statistikken over fellende uttalelser fra Pressens Faglige Utvalg. I 2017 var det slurv i gjennomføringen av imøtegåelsesretten som førte til flest fellelser etter punkt 4.14 i Vær Varsom-plakaten.

Etter et rekordhøyt antall klager i 2015 (500) har 2016 og 2017 ligget på et mer «normalt» nivå med totalt 424 i 2016 og 417 klager i 2017. Historisk er dette fortsatt høye klagetall, sammenlignet med de foregående 10-15 årene. Tallene for 2016 og 2017 innebærer like fullt et brudd med en trend med sterkt økende antall klager.

Vi merker oss fra 2016-statistikken at rundt 25 prosent av de innkomne klagene resulterte i uttalelse fra PFU. Det er litt lavere enn årene 2014-2016, men langt lavere enn i årene før. I 2007 og 2010 endte for eksempel drøyt 50 prosent av klagene med uttalelse fra PFU. I de påfølgende årene har andelen gått noe ned, men helt frem til og med 2012 har andelen klager som resulterte i uttalelse – altså full behandling i PFU – ligget på over 40 prosent. En stor del av økningen i antallet innkomne klager resulterer i «forenklet» behandling, hvor den innklagede går fri, eller at klagen blir avvist. I 2004 var andelen innkomne klager som ble gjenstand for forenklet behandling 15 prosent. I 2016 var andelen steget til 40 prosent, mens den i fjor sank til drøyt 30 prosent. I 2004 var andelen avviste eller henlagte saker 11 prosent. I 2016 var den steget til 22.

Klagerne fikk medhold (brudd eller kritikk) i 64 prosent av sakene som kom til full behandling i fjor. Det er betydelig høyere enn i 2016, hvor «fellingsprosenten» var 52, og også høyere enn det siste rekordåret; 2015 med andel fellelser på 58 prosent. I årene 2004 til 2015 lå for øvrig andelen fellelser (brudd eller kritikk) stort sett mellom 40 og 50 prosent, med 2014 som bunnåret (40 prosent) og 2013 som toppåret (51 prosent).

 

 

År 

2005

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

2013

2014

2015

2016

2017

Innkomne klager

253

255

314

268

292

284

354

357

377

427

500

424

417

Behandlet

261

247

294

277

285

291

339

374

364

406

406

351

280

Antall uttalelser

146

134

165

130

129

145

151

148

142

131

142

124

104

BRUDD

48

49

75

57

51

50

57

62

64

46

65

49

49

KRITIKK

16

6

6

3

10

13

10

9

8

7

18

16

18

IKKE BRUDD

82

79

84

70

68

82

84

77

70

78

59

59

37

Forenklet ”fri”

53

56

66

71

77

67

109

117

146

194

203

171

129

Minnelig/trukket

32

35

40

49

48

48

39

55

32

27

55

48

41

Avvist/henlagt

30

22

23

27

31

31

40

54

44

54

81

94

84

 

Tabell 1: Klager mottatt i PFU 2005-2017, behandlede og delt på resultat. Fullstendig statistikk med noter på www.presse.no (Kilde: Norsk Presseforbund).

 

Det har vært en del diskusjon rundt spørsmålet om minnelige ordninger og ønsket om at flere klager til PFU kan løses på den måten. Dessverre er det ingen klar positiv trend å spore i tallene for de siste årene. Andelen minnelige ordninger av det totale klageantallet har ligger på 13-15 prosent av antallet «behandlede saker», selv om 2017-andelen var litt høyere enn i 2015 og 2016.

Fra statistikken merker vi oss ellers at:

  • Klagetallet har de siste to årene gått noe ned fra rekordåret 2015. Fra 2004 til 2015 økte antallet innkomne klager fra 267 til 500, altså en økning på nesten 90 prosent. De største hoppene i antall klager kom fra 2010 til 2011 med 25 prosent, fra 2013 til 2014 med 13 prosent og fra 2014 til 2015 med 17 prosent. Fra 2015 til 2016 gikk antallet innkomne klager altså ned fra 500 til 424, tilsvarende en reduksjon på 15 prosent.
  • Vi gjør også i år oppmerksom på at den tilsynelatende markante nedgangen i andelen behandlede saker skyldes at fra og med 2015 inngår ikke klager uten samtykke eller som er foreldet (avvist og henlagt) i det som kalles behandlede saker. Betegnelsen har jo på sett og vis vært misvisende, ettersom antall avgitte uttalelser (som altså har vært gjenstand for full behandling i PFU og resultert i en uttalelse) har ligget på omtrent samme nivå de senere årene, samtidig som antall mottatte og såkalt «behandlede» klager har økt sterkt. Det meste av denne økningen har havnet i klassen «Forenklet ‘fri’».

 

Samtidig imøtegåelse (4.14) «alene på topp»

Punktet om samtidig imøtegåelse har hatt topprangering på bruddstatistikken i de aller fleste år siden punktet fikk sin plass i Vær Varsom-plakaten fra 1995. I 2016 måtte 4.14 dele «topp-plassen» med punkt 3.2 om kildekritikk og opplysningskontroll. Det endte med 18 fellelser på begge punkter. Det gledelige er at antallet fellelser etter punkt 4.14 gikk noe ned; fra 22 i 2015. Det beklagelige er at antallet fellelser etter punkt 3.2 fikk et nytt toppår. I fjor var imidlertid punkt 4.14. tilbake «alene på topp», med 23 fellelser.

Punkt 3.2. fikk en gledelig reduksjon fra 18 til 14 fellelser. En nærmere gjennomgang av sakene viser at syv av sakene resulterte i brudd på både 3.2 og 4.14. I prosent av antallet 4.14-fellelser er dette omtrent samme nivå som i 2015 og 2016.

Punkt 3.2 og punkt 4.14 blir gjerne kalt presseetikkens «halvsøsken», fordi de ofte henger sammen; brudd på det ene punktet fører gjerne til brudd på det andre. Og omvendt: dersom man oppfyller retten til samtidig imøtegåelse, så vil det ofte også bidra til man oppfyller kravet om kildekritikk og opplysningskontroll – kanskje særlig det siste.

For øvrig er det flere andre interessante trekk å merke seg ved statistikken for 2017:

  • Vi fikk hele 11 fellelser for brudd på «saklighet og omtanke», etter at vi i flere år har hatt et ensifret antall fellelser på dette punktet.
  • Vi fikk hele 11 fellelser på «barnepunktet» - punkt 4.8 – om de særlige hensyn som må tas ved omtale av saker der barn er involvert. Her har tallene gjennomgående vært svært lave de siste årene, og det skal bli interessant å se om dette er et uttrykk for en utvikling.
  • Det var ingen fellende uttalelse på «privatlivspunktet» (VVP punkt 4.3) i 2016. Men i fjor kom det hele fem fellelser. Dette punktet omhandler respekt for personers privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn og advarer mot å fremheve slike forhold når det ikke er relevant for saken. I det mediepolitiske ordskiftet kan man i blant få inntrykk av at mediene stadig tråkker over grenser når det gjelder folks privatliv. PFU-statistikken tyder ikke på at så er tilfelle, selv om det altså ble noen fellelser i fjor. De siste ti årene har antallet fellelser på dette punktet ligget mellom 0 og seks.
  • Det var kun to fellelser for manglende hensyn til ofre og pårørende i forbindelse med ulykker og kriminalsaker (VVP punkt 4.6). Tallene har vært lave i mange år.
  • Det var også to fellelser for manglende moderering av nettdebatter (VVP 4.17). Den ene er imidlertid en «juksefellelse», fordi den innklagede redaksjon mente kommentarene det gjaldt ikke brøt med god presseskikk. Da kan man ikke felle på 4.17, men må «nøye seg» med å felle på det underliggende punktet i VVP, i dette tilfellet punkt 4.8. Dette var for øvrig et punkt mange mente ville øke kraftig i tråd med utviklingen av kommentarfeltene og det brukergenererte innholdet. Så har ikke skjedd. Faktisk er det knapt klager på dette punktet, og i fire av de siste ti årene har det ikke vært en eneste fellelse.
  • Antallet fellelser for urettmessig identifisering i forbindelse med straffbare eller kritikkverdige forhold (VVP punkt 4.7) holder seg jevnt lavt. I fjor ble det fire fellende uttalelser, mot tre i 2016. Antallet fellelser har ligget mellom tre og ni de siste ti årene. Samtidig opplever NR-sekretariatet at nettopp dette punktet er gjenstand for mange vanskelige vurderinger rundt om i redaksjonene, og at det hos mange er stor usikkerhet med hensyn til hvordan man skal håndtere spørsmål knyttet til identifisering. Dette gjelder kanskje særlig i mange lokale mediehus.
  • Antallet brudd på grunn av titler eller ingresser som går for langt (VVP punkt 4.4) holder seg høyt. Også i fjor ble de ni fellelser på dette punktet, mot 10 i både 2016 og 2015.
  • Antallet fellelser for brudd på «tekstreklamereglene» holder seg lavt; seks i fjor, syv året før. Det kan se ut som om antallet er i ferd med å stabilisere seg på dette nivået. NRs veileder «Slik skiller du journalistikk og reklame» som kom ut i 2015 bør være et nyttig redskap for å unngå fellelser på dette området av presseetikken. Veilederen oppdateres fortløpende etter hvert som PFU avgir nye uttalelser.

 

Vær Varsom-plakatens pkt:

2008

2009

2010

2011

2012

2013

2014

2015

2016

2017

Samtidig imøtegåelse (4.14)

18

23

15

26

23

33

17

221

18

23

Kildekontroll/-kritikk (3.2)

14

15

6

16

25

13

6

17

18

14

Saklighet og omtanke (4.1)

12

6

13

10

10

8

3

9

6

11

Omtale av barn (4.8)

2

5

5

5

1

7

2

2

7

11

Titler som går for langt (4.4)

9

6

9

4

7

6

3

10

10

9

Tekstreklame mv (2.6, 2.7, 2.8)

0

5

2

0

5

8

4

10

7

6

Privatliv (4.3)

1

5

6

2

4

4

4

3

0

5

Identifisering (4.7)

3

9

4

4

4

8

3

8

3

4

Tilsvar (4.15)

4

4

2

0

1

1

1

5

1

4

Rettelser/beklagelse (4.13)

5

0

1

2

1

6

1

5

7

3

Virkning på ofre mv (4.6)

0

4

3

4

4

3

5

5

1

2

Nettdebatt mv (4.17)

2

1

0

4

0

0

1

3

0

2

Bilder (4.10, 4.11, 4.12)

2

4

4

2

1

2

1

4

7

1

Tabell 2: Antall brudd for utvalgte punkter i Vær Varsom-plakaten, sortert etter antall fellelser siste år.  (Kilde: Norsk Presseforbund, www.presse.no)

1) Bruddstatistikken på Presseforbundets hjemmesider opererer med 23 fellelser i 2015, men det er bare 22 saker med brudd som er lagt inn i PFU-basen. En sak, som endte med brudd, er av en slik karakter at PFU valgte å ikke publisere den. Samtidig er antall innklagde saker etter 4.14 antakelig noe for lavt, trolig er det nærmere 50 klager med påstått brudd på 4.14.

 

PFU-klager på punkt 4.14

2007

2008

2009

2010

2011

2012

2013

2014

2015

2016

2017

Antall avgitte uttalelser

165

130

129

145

151

148

142

131

142

124

104

Antall uttalelser etter 4.14

32

38

43

75

53

45

53

38

42

50

45

Antall brudd

17

18

23

13

24

22

30

15

22

17

18

Antall kritikk

0

0

0

12

2

1

3

2

0

1

5

Sum fellelser

17

18

23

15

26

23

33

17

221

18

23

Tabell 3: Antallet klager totalt, antall klager etter VVP 4.14, og antall fellelser.  (Kilde:www.presse.no)

 

 

 

Tabell 4: Antallet PFU-behandlede klager etter 4.14, og antall fellelser, årene 2013-2016. (Kilde: NRs 4.14-skvadron)

 

Etter skremselsåret 2013 gikk antallet 4.14-fellelser markant ned i 2016, med 18 fellelser (17 brudd og en kritikk). I fjor gikk det imidlertid i feil retning igjen. Punktet om samtidig imøtegåelse ble påberopt i totalt 45 klager av de 104 klagene som var til behandling. Av disse endte 23 med fellelser (18 brudd og 5 kritikk). Antallet klager på brudd på 4.14 gikk altså ned, mens antallet fellelser gikk opp. Nå er statistikken over antallet klager på 4.14 noe usikker, blant annet fordi 4.14 er et punkt som i enkelte klager blir med som en rekke av svært mange punkter, uten at verken klager eller utvalget i enkelte saker adresseres dette punktet spesielt. Vi har forsøkt å ettergå klagene, med det målet å fange opp de tilfellene hvor 4.14 er påberopt, men det hefter altså en viss usikkerhet ved disse tallene. Med dette forbeholdet, så er andelen fellelser sammenlignet med klager prosentvis 62 prosent brudd i 2013, 45 prosent i 2014, 52 prosent i 2015, 36 prosent i 2016 og 51 prosent i 2017. Det har altså vært en trend hvor det kan synes som om klagerne har blitt mer oppmerksomme på retten til samtidig imøtegåelse, men at de ikke alltid har en like god sak overfor PFU med hensyn til hvorvidt det foreligger et brudd eller ikke. Tallene for fjoråret bryter imidlertid til en viss grad med dette.

 

Slurver i gjennomføringen av imøtegåelsesretten

Selv om antallet fellelser etter Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 holder seg jevnt høyt, kan det se ut som om årsaken til fellelsene varierer over tid. De mest påfallende trekkene de siste årene har vært følgende:

2013: Mange syntes overhodet ikke å ha tenkt på retten til samtidig imøtegåelse.

2014 og særlig 2015: 

  • mange har ikke anstrengt seg nok for å innhente imøtegåelse
  • mange sørget ikke for å få dokumentert forsøkene som ble gjort
  • mange slurvet med å gjengi beskyldningene overfor angrepet part

2016: mange redaksjoner mente de fremsatte påstandene eller opplysningene ikke utløste imøtegåelsesretten.

I 2017 er det påfallende at halvparten av fellelsene skyldes at redaksjonene ikke klart å presentere alle relevante beskyldninger for den angrepne part. Selv om redaksjonene i noen tilfeller skulle være uenige i hva som faller innenfor eller utenfor rammene for den samtidige imøtegåelsesretten, så er det en enkel måte å unngå fellelser på dette punktet:

  • Forelegg alle påstander og beskyldninger som angår den angrepne part.
  • Sørg for å dokumentere at påstandene er lagt frem og at det er gitt anledning til å imøtegå dem.

Verdt å merke seg er at vi fortsatt ser spor av en gammel misforståelse. I to av fellelsene har redaksjonene argumentert med at det ikke var behov for samtidig imøtegåelse fordi påstandene var «beviselig sanne», slik det sies i ett av tilsvarene. Det holder altså ikke. Den samtidige imøtegåelsen gjelder også de tilfeller hvor redaksjonene mener å kunne dokumentere at innholdet i de sterke beskyldningene er korrekt. Dette i motsetning til hva som er de juridiske kravene i injuriesaker, hvor injuriene som utgangspunkt er straffefrie og de kan dokumenteres.

Disse redaksjonene ble i 2017 felt (brudd og kritikk) etter punkt 4.14, og på følgende grunnlag:

  • Sak 2017-215 – Arbeidets Rett – innrømmet at klager skulle vært kontaktet
  • Sak 2017-211 – Malviknytt – pressemelding – imøtegåelsesretten ikke utløst
  • Sak 2017-210 – Rørosnytt – utydelighet i henvendelsen til den angrepne
  • Sak 2017-199 – Akershus Amtstidende – ikke forelagt alle relevante påstander
  • Sak 2017-180 – Sunnhordland – ikke forelagt alle relevante påstander
  • Sak 2017-179 – Morgenbladet – ikke forelagt alle relevante påstander
  • Sak 2017-156 – Dinside – ikke imøtegåelse fordi påstanden «beviselig er sann»
  • Sak 2017-152 – Dagens Næringsliv – ikke forelagt alle relevante påstander
  • Sak 2017-144 – Nettavisen – mente klager var anonymisert
  • Sak 2017-140 – Gausdøl’n – ikke forelagt konkrete påstander
  • Sak 2017-130 – Sande Avis – ment imøtegåelsesretten ikke var utløst
  • Sak 2017-109 – Hamar Arb.blad – utydelig ift angrepne parter mht imøtegåelsesretten
  • Sak 2017-098 – Sør-Trøndelag – ikke gjort nok for å få tak i den angrepne
  • Sak 2017-070 – Moss Avis – ikke gjort nok for å få tak i den angrepne
  • Sak 2017-069 – NRK Møre og Romsdal – ikke ledd i løpende debatt
  • Sak 2017-057 – Namdalsavisa – for stor fysisk avstand mellom påstander og imøtegåelse
  • Sak 2017-041 – Bygdebladet – ikke forelagt alle relevante påstander
  • Sak 2017-034B – TV2 – mente imøtegåelsesretten ikke var utløst
  • Sak 2017-011A – Adresseavisen - ikke forelagt alle relevante påstander
  • Sak 2016-281 – Finnmark Dagblad – ikke forelagt alle relevante personer
  • Sak 2016-279AB – Sogn Avis – ikke forelagt alle relevante påstander
  • Sak 2017-272A – Finnmark Dagblad – ikke forelagt alle relevante påstander
  • Sak 2017-272B – Finnmark Dagblad – ikke forelagt alle relevante påstander

 

Proffer vs private = uavgjort

I enkelte tidligere rapporter har vi konkludert med at punkt 4.14 er «proffenes punkt», det vil si at det er de profesjonelle aktørene og klagerne som både påberoper seg dette punktet oftest, og som oftest får medhold. For 2017 er det ikke dekning for denne påstanden. Av de totalt 45 klagene er riktignok to tredeler fra såkalte profesjonelle aktører. Men ser vi på fordelingen mellom «felt» og «fri» innenfor de to gruppene, så er det nesten helt likt. Rundt halvparten av dem som påberoper seg 4.14 får medhold i at det foreligger brudd på dette punktet. Fordelingen er helt lik mellom «proffene» og de «private».  

For ordens skyld: Er man i tvil, vil det journalistiske arbeidet helt sikkert ikke bli dårligere, om man for sikkerhets skyld innhenter en imøtegåelse.

 

Færre advokatklager

Kun åtte klager av de 104 som endte med uttalelse fra PFU i 2017 er registrert som advokatklager i PFUs base. Det utgjør 7,7 prosent, hvilket er betydelig lavere enn i 2016, hvor antallet advokatklager (13) utgjorde 10,5 prosent av de klagene som kom til full behandling i PFU.  Det kan selvsagt finnes flere klager som er skrevet helt eller delvis av advokater, men det fremgår i så fall ikke av klagen. Det er for øvrig interessant å merke seg at kun to av de åtte advokatklagene resulterte i medhold for klager. Det er altså ingenting, heller ikke i denne statistikken, som tyder på at det å engasjere dyre advokater eller rådgivere gir større håp om gjennomslag i PFU.

Utviklingen når det gjelder advokatklager ser slik ut:

2009: 37 advokatklager av i alt 292 innsendte klager = 12,7 prosent

2010: 31 advokatklager av i alt 291 innsendte klager = 10,7 prosent

2011: 36 advokatklager av i alt 339 innsendte klager = 10,6 prosent

2012: 32 advokatklager av i alt 359 innsendte klager = 8,9 prosent

2013: 18 advokatklager av i alt 377 innsendte klager = 4,7 prosent

2014: 25 advokatklager av i alt 131 behandlede klager = 19,0 prosent

2015: 18 advokatklager av i alt 142 behandlede klager = 12,7 prosent

2016: 13 advokatklager av i alt 124 behandlede klager = 10,5 prosent

2017:   8 advokatklager av i alt 104 behandlede klager = 7,7 prosent

 

Vi gjør oppmerksom på at prosentberegningen fra og med 2014 er gjort på grunnlag av antall saker som er kommet til full behandling i PFU, det vil si at de har resultert i en uttalelse og dermed normalt publisert i PFU-basen.

 

«Vanlige folk» klager mest – det offentlige for oftest medhold

Det er enkeltpersoner som står bak de fleste klagene til PFU. I fjor var hele 78 av de 104 klagene som ble fullt behandlet av utvalget sendt inn av enkeltpersoner, mot 103 av 124 året før. Andelen er altså omtrent den samme. Bedrifter, organisasjoner og offentlige institusjoner eller organer sto bak kun 21 klager i 2017; det samme antallet som i 2016, men litt høyere andel.

Personklagene blir delt inn i to grupper, som vi kaller «aktører» og «vanlige folk». Som aktører regner vi alle personer som har en offentlig rolle, enten som ansatt i offentlig virksomhet, som politiker, som journalist eller redaktør, offentlig og privat ansatte som klager i tilknytning til sitt arbeid eller yrke, kriminelle og alle andre som opptrer generelt offentlig, eller i den konkrete sak selv har søkt det offentlige rom. «Vanlige folk» er de som normalt kalles «privatpersoner» i PFUs egen statistikk, med mindre de har en utpreget aktørrolle.

 

Tabell 5: Klagere fordelt på personer og institusjoner m.v., sortert etter resultater av PFU-behandlingen. (Kilde: www.presse.no).

Selv om tallene er lave, er det et påfallende trekk at så vidt stor andel av «aktørene», altså enkeltpersoner med en profesjonell rolle får medhold. Det samme ser vi, med enda lavere tall grunnlag, for bedrifter, organisasjoner og myndigheter. Fellelsesprosenten for 2017 er jo generelt historisk høy, og dette må nødvendigvis avspeile seg i fordelingen mellom fellelser og «frifinnelser» i en eller flere av klagegruppene. Særlig for bedrifter er altså tallene fra i fjor snudd på hodet. Det kan imidlertid se ut som, dersom man studerer tallene fra noen år tilbake, at det var fjoråret som var et unntaksår. Det som imidlertid skal bli interessant å følge med på er andelen fellelser totalt; om vi står overfor et litt spesielt år, eller om vi ser en ny trend – kanskje på den måten at terskelen for å få full behandling i PFU heves noe, men at de klagerne som slipper gjennom til gjengjeld oftere får medhold.

 

Noen spesielle saker

Noen saker peker seg ut som ekstra interessante i 2017. Vi omtaler et lite utvalg her.

 

Nils E. Øy under PFU-behandlingen av Lommedalen-saken 18. april 2017. (Foto: NTB scanpix)

Lommedalen-saken

Våren 2017 valgte konstituert generalsekretær i Norsk Presseforbund, Nils E. Øy, å bruke initiativretten for å klage inn til sammen ni medier for brudd på «barnepunktet», Vær Varsom-plakatens punkt 4.8, i forbindelse med omtalen av den såkalte Lommedalen-saken. Omtalen gjaldt det som skjedde i forbindelse med at en 13 år gammel jente fra Lommedalen i Bærum ble funnet død som følge av utmagring i en hytte i Valdres. Hun var sammen med sin mor på det tidspunktet hun døde, og moren ble senere siktet og tiltalt for å ha medvirket til datterens død. 

Klagene til PFU gjaldt medienes omtale av den avdødes skolegang i Bærum og at hun der skal ha blitt utsatt for mobbing og det hadde utløst spiseforstyrrelsen som hun senere døde av. Klageren, altså NPs konstituerte generalsekretær, mente at de innklagede mediene i for liten grad hadde tatt forbehold med hensyn til hvorvidt jenta faktisk var blitt mobbet, og i så fall om det var noen årsakssammenheng mellom mobbingen, spisevegringene og dødsfallet. I tillegg mente klageren at flere medier hadde gått for langt i å identifisere skolen og klassen (og dermed elevene) som skulle stå bak mobbingen. Til sammen mente klageren at dette var å påføre de barna som indirekte ble beskyld for å ha vært mobbere, en for stor belastning.

Fem av de ni innklagede (TV 2, NTB, NRK, Dagsavisen og Dagbladet) ble felt for brudd på VVP 4.8, to fikk kritikk (Aftenposten og Budstikka), mens to gikk fri (Verdens Gang og Valdres).

 

Redaktør i Khrono, Tove Lie (t.v.) i samtale med generalsekretær i Norsk Presseforbund, Elin Floberghagen og saksbehandler Mathias Vedeler i forbindelse med PFU-behandlingen av Langeland-saken 26. september 2017. (Foto: Gard L. Michalsen, Medier24)

Langeland-saken

Sommeren 2017 publiserte universitetsavisen Khrono, NRK og Verdens Gang artikler om at en navngitt og profilert professor ved Universitetet i Stavanger skulle ha sendt seksualiserte meldinger til flere kvinner. Noen av dem valgte å publisere disse meldingene på sosiale medier og identifisere avsenderen. Dette dannet bakteppet for omtalen i de nevnte mediene.

Klageren, frilansjournalist og mediekommentator Anki Gerhardsen, mente det ikke var grunnlag for å identifisere den omtalte professoren, fordi han ikke var i en maktposisjon overfor de kvinnene det gjaldt, men at «samtlige medier her omtaler saken på en måte som lett gir leseren et inntrykk av at det er NNs egne studenter som har mottatt krenkende meldinger. Det er det ikke, men man må lese lenge før det kommer fram. Dette mener jeg forsterker det kritikkverdige i disse medienes framferd.»

 

Klageren konkluderer videre med at: 

«Hvis jeg i det hele tatt skulle vurdert identifisering, skulle meldingene ha vært sendt til mange mennesker professoren hadde direkte makt over i kraft av sin stilling da meldingene ble sendt. De skulle ha pågått over lang tid til tross for klar beskjed om å stoppe. De skulle ha vært av straffbar kvalitet og professoren skulle hatt status som siktet.»

PFU var imidlertid ikke enige. I saken mot Khrono konkluderte utvalget slik:

«PFU merker seg at kvinnene i den påklagede artikkelen ikke er professorens egne, nåværende studenter. Han har etter utvalgets mening like fullt en maktposisjon som professor. Flere av kvinnene er studenter, og professoren har den høyeste stillingen i akademia. Han har en offentlig rolle som kunnskapsformidler og faglig veileder overfor unge mennesker.»

Videre påpeker PFU at den omtalte professoren har vært aktiv i offentligheten og kommet med omstridte ytringer som har fått oppmerksomhet og kritikk. PFU mener at personer som selv kommer med kraftige ytringer, også må tåle mer i mediene.

I den påklagede artikkelen kommer det frem at saken ikke dreier seg om en enkeltmelding, men meldinger av et visst omfang som har pågått over lengre tid. PFU er enig med klager i at mediene ikke skal fungere som gapestokk. Som nevnt skal identifisering gjøres på bakgrunn av et berettiget informasjonsbehov. I dette tilfellet mener PFU at det var behov for å vite hvem professoren er. Hans samfunnsrolle som professor og engasjement i offentligheten gjør identifiseringen akseptabel.»

 

Sogn Avis og barnevernet

En av de «tristeste» klagene i 2017 var fellelsen av Sogn Avis, i forbindelse med avisens omfattende og meget prisverdige søkelys på barnevernet i Sogn. I forbindelse med en kommentarartikkel publisert i desember 2016, bygget avisens redaktør sine konklusjoner på til dels feil premisser. Dette kunne og ville redaktøren åpenbart ha rettet opp dersom han hadde blitt klar over det. Sogndal kommune var klar over misforståelsen, men kontaktet ikke redaktøren for å få publisert en rettelse. I stedet ventet kommunen til én dag for klagefristen til PFU gikk ut, og så leverte de en klage som de brukte 100.000 i advokathonorar på å få skrevet.

 

Resultatet i PFU på det mest omstridte punktet var åpenbart: Avisen og redaktøren burde sjekket de faktiske premissene bedre og dermed unngått å publisere kommentarartikkelen på det grunnlaget som de trodde var korrekt. Men når kommunens ordfører og rådmann bevisst velger ikke engang å forsøke å få rettet faktiske feil, men i stedet engasjerer advokat for å klage til PFU, da er det åpenbart hevngjerrighet og ikke sannferdighet som styrer klageprosessen. Et åpenbart utfall i PFU og en skamfull opptreden av Sogndal kommune, en opptreden som kanskje også bør utløse en debatt i PFU. Skal det være slik at man kan klage på manglende opplysnings-kontroll, med utgangspunkt i faktiske feil, dersom man er en ressurssterk klager, for eksempel en offentlig etat, og ikke har gjort noe som helst for å få rettet de faktiske feil?

 

«Polemisk hale» på nettet?

Fredriksstad Blad ble klaget inn for brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.15 om «polemisk hale» i forbindelse med et leserinnlegg som ble publisert på nett og som var utstyrt med kommentarfelt. Innlegget, som kritiserte Fredriksstads Blads redaktør, utløste en debatt hvor også redaktøren engasjerte seg. Det skjedde nesten åtte timer etter at innlegget var publisert. Klageren mente like fullt at VVP 4.15 var brutt. PFU var ikke enige:

 

«Det påklagede tilfellet gjelder et debattinnlegg, og ikke et tilsvar. I innlegget rettes det kritikk mot avisen og redaktøren. I VVP 4.15, siste setning, advares det mot polemiske replikker fordi redaksjonen ikke skal gjendrive innholdet i et debattinnlegg samtidig. Ettersom det bare er redaksjonen selv som kan imøtegå et innlegg umiddelbart, tilsier god presseskikk at innlegg skal få stå uimotsagt idet det publiseres.

Etter utvalgets mening har FB handlet i tråd med dette kravet. Innlegget fikk stå uimotsagt på nett og papir. At redaktøren kommenterer åtte timer senere, og da i form av et svar på et spørsmål stilt fra en tredjeperson, kan ikke sies å være brudd på VVP punkt 4.15. Utvalget minner om at kommentarfeltet er åpent for alle, også klager, og det kan vanskelig sies at redaktøren misbruker sin makt ved å delta her.»

Fredriksstad Blads redaktør reiser interessante spørsmål når har han i sitt tilsvar resonnerer slik:

«VVP 4.15 oppstiller ingen bestemt frist for hvor lenge en redaksjon må vente med å kommentere et innlegg på nett for at kommentaren ikke skal rammes av forbudet mot polemisk hale. Antakelig må det bety at det må foretas en konkret helhetsvurdering, hvor det sentrale er hvorvidt redaksjonen har misbrukt fordelen av å kunne lese innlegget før det ble publisert på nett. I Storlis sak har Fredriksstad Blad ikke utnyttet et slikt «forsprang». Som det framgår av de to innleggene er disse ikke kommentarer til Storlis innlegg, men er kommentarer til andre kommentarer til innlegget. Den første kommentaren er for øvrig publisert nesten åtte timer etter innlegget, mens den andre kommentaren er publisert nesten et døgn og ni timer etter innlegget. […] Fredriksstad Blads redaktør har ikke hatt mulighet til å forberede sine kommentarer til de andres kommentarer tidligere enn det andre lesere av nettavisen har hatt, og det kan derfor ikke foreligge et slikt misbruk av posisjonen som VVP 4.15 tar sikte på å hindre. 

 

Fra PFU-behandlingen i 2016 noterer vi ellers at:

  • utvalget i 2017 valgte konklusjonen «etter en samlet vurdering» i ni av de 37 sakene som endte med at mediene gikk fri, hvilket tilsvarer en firedel. Det er omtrent på samme nivå som i 2016, men høyere enn foregående år. Det kan virke som om PFU har lagt seg på en linje hvor utvalget lettere griper til «samlet vurdering» for å komme til enighet og for også å kunne legge inn et element av kritikk overfor redaksjoner som man likevel ikke finner grunnlag for å felle.
  • utvalget behandlet som tidligere nevnt hele ni saker med utgangspunkt i NPs generalsekretærs initiativrett. Det er rekord, men klagene tilhørte altså samme sakskompleks og alle dreide seg om samme punkt i VVP.
  • andelen innkomne klager som ble løst ved minnelig ordning var litt lavere enn i 2016:

Det er et uttrykt ønske om å øke andelen saker som løses gjennom minnelige ordninger. Som et bidrag til dette har NR nå tatt inn dette som eget tema i NR Kompetanse. 

  • Etiske dilemmaer og avveininger er et av de hyppigste temaene på NRs «hotline», vår døgnåpne 24/365 medlemsservice.

NR-sekretariatet deltar ofte på etikksesjoner på journalistfaglige konferanser - som her på Nordiske Mediedager i mai 2017, der NRs generalsekretær Arne Jensen er fagdommer på "Redaktørens dilemma" sammen med generalsekretær i Norsk Presseforbund, Elin Floberghagen. T.v. Ingerid Stenvold fra NRK som ledet sesjonen som var et samarbeid mellom Nordiske Mediedager og NR. Foto: Thor Brødreskift/Nordiske Mediedager

 

 

Legg til i min rapport

Innsynsrapport for 2017

I likhet med 2016 ble også 2017 preget av usedvanlig mange forslag om lovendringer som på en eller annen måte påvirker vilkårene for innsyn og tilgang til informasjon. I tillegg vakte to omfattende rapporter debatt; en fra Pressens Offentlighetsutvalg og en fra Riksrevisjonen.

Når det gjelder konkrete innsynssaker knyttet til åpenhet i rettspleien og domstolenes virksomhet er disse omtalt i Mediejuridisk årsrapport og vi henviser til denne.

 

Justisdepartementet versting på innsyn

Hele 13 av 15 departementer har en journalføringspraksis som er kritikkverdig. Det hevdet leder i Pressens Offentlighetsutvalg, Siri Gedde-Dahl, da hun la frem utvalgets rapport på arrangementet "Medieåret 2016" 11. januar 2017. Lite visste hun – eller resten av utvalget – at det senere samme år skulle komme en rapport fra Riksrevisjonen som underbygget og faktisk forsterket utvalgets kritikk.
Les rapporten her.
Opptak fra Dax18 onsdag 11. januar

 

Riksrevisjonen med knusende rapport

På en pressekonferanse hos Riksrevisjonen tirsdag 30. mai presenterte riksrevisor Per-Kristian Foss en knusende rapport om statsforvaltningens håndtering av arkivering og journalføring. Riksrevisjonen hadde da gjennomgått departementenes rutiner for journalføring og arkivering, samt vurdert praktiseringen av meroffentlighet i et utvalg saker.

Blant hovedfunnene var disse:

  • Arkiveringen i flere departementer og statlige virksomheter var mangelfull, og dette har negative konsekvenser for den reelle muligheten for innsyn.
  • Lite brukervennlige arkivsystemer er en av hovedårsakene til utilstrekkelig arkivering.
  • Mangelfull arkivering og feil i journalføringen i vesentlige enkeltsaker svekker offentlighetens kjennskap til sakene og muligheten for debatt og kontroll av forvaltningen.
  • Kravet om løpende journalføring var i hovedsak ikke oppfylt.
  • Forhåndsunntak («forhåndsklassifisering») av dokumenter brukes i langt større grad enn det som er forutsatt, og mangler ofte rettslig holdbart grunnlag.
  •  Krav om innsyn kan behandles på en betydelig bedre måte. Vurderinger av om det skal gis merinnsyn, svikter ofte.

 Her kan du lese mer og også laste ned hele rapporten.

 

Mange høringsuttalelser også i 2017

Fjoråret kunne ikke matche rekordåret 2016 hva gjelder antall høringsuttalelser knyttet til offentlighet og innsyn, men også i 2017 var det mange lovsaker med betydning for tilgangen til informasjon.

NRs høringsuttalelser publiseres fortløpende på www.nored.no under «NR-dokumentasjon».

Den komplette listen over høringsuttalelser fra NR i åpenhetsspørsmål 2017 ser slik ut:

Flere av høringsuttalelsene er omtalt i de følgende underkapitlene.

 I forbindelse med arbeidet med pasientjournaler og offentleglova, arrangerte NR og de øvrige medieorganisasjonene flere debatter. Her fra debatt på Mediebåten i Arendal i august 2017. F.v. Helseminister Bent Høie, ass. generalsekretær i NR, Reidun Kjelling Nybø, møteleder Yvonne Fondenes (TV 2), helsedirektør Bjørn Guldvog og president i legeforeningen, Marit Hermansen.

Innsyn i pasientjournaler på dagsorden

Helsedirektoratet satte tidlig i 2017 ned en arbeidsgruppe som skal vurdere hvorvidt innhold i pasientjournaler fortsatt bør omfattes av offentleglova. NJ-advokat Ina Lindahl Nyrud representerte Norsk Presseforbund i arbeidsgruppen og ass. generalsekretær Reidun Kjelling Nybø representerte Norsk Redaktørforening.  

Bakgrunnen for oppdraget var at en rekke av landets helseforetak våren 2016 fikk innsynsbegjæringer fra VG i forbindelse med det journalistiske prosjektet tvangsloggene som fikk SKUP-pris i 2017.

"Departementet opplyser i oppdragsbrevet at flere helseforetak har fremsatt gode og viktige synspunkter og argumenter knyttet til spørsmålet om innhold i pasientjournaler omfattes av offentlighetslovens virkeområde. Departementet ønsker å få belyst om innhold i pasientjournaler i fremtiden bør omfattes av eller unntas fra offentlighetslovens virkeområde", het det i invitasjonen til arbeidsgruppen fra Helsedirektoratet til NR. I august 2017 avga Helsedirektoratet sin betenkning til Helse- og omsorgsdepartementet, basert på en innstilling som var svært todelt. Direktoratet konkluderte slik:

«Helsedirektoratet har kommet til at regelverket bør endres. Vi har lagt vekt på at befolkningens tillit til at pasientopplysninger blir behandlet konfidensielt er grunnleggende. At flere kan få tilgang til helseopplysninger ved behandling av innsynsbegjæringer, og at stadig økende muligheter for kobling av opplysninger øker risikoen for feilutlevering av taushetsbelagte opplysninger, taler for at allmenhetens innsyn i pasientjournaler bør reguleres på en annen måte enn i dag. Et tydeligere regelverk om allmennhetens rett til innsyn i pasientjournaler vil kunne ivareta befolkningens tillit på en bedre måte, være enklere å forholde seg til og bidra til en likere praksis.»

Det er uvisst når det eventuelt blir fremmet forslag til nye regler. Les mer her og her.

 

Nytt rundskriv om adgang til dokumenter i strafferettspleien

Blant de viktigste tingene som skjedde på innsynsområdet i 2017 var at Riksadvokaten kom med et nytt rundskriv om allmenhetens og medienes adgang til dokumentinnsyn i strafferettspleien. Dessverre var det ikke mange forbedringer eller nyheter sammenholdt med gjeldende rett, men noen presiseringer inneholder skrivet. Riksadvokatens utkast ble i høringsrunden gjenstand for omfattende endringsforslag fra medieorganisasjonene, men lite av dette ble tatt hensyn til i den endelige runden. Her er rundskrivet som ble lansert i oktober.

 

Domstolene mot 2025

NRs generalsekretær møtte i juni Domstolsadministrasjonens strategigruppe for å gi innspill til domstolenes nye strategiplan, kalt Domstolene 2025. Gruppen har ønsket innspill fra viktige brukere av domstolene, og derfor ble NR invitert.  NRs innlegg fokuserte på tilgang til dokumenter og åpenhet rundt rettsmøter, samt praktisk tilrettelegging for medienes representanter. Her er NRs underlagsnotat til møtet. Notatet er senere fulgt opp med et skriftlig innspill vedrørende domstolenes bruk av domstol.no. NR har også tatt et initativ overfor tingrettene i Nordland, som man mener ikke er blant dem som ikke godt nok følger intensjonene bak de elektroniske pressemappene.

 

Offentlig Elektronisk Postjournal ut – eInnsyn inn

Et av de store temaene for de åpenhetsinteresserte i 2017 var overgangen fra Offentlig Elektronisk Postjournal (OEP) til eInnsyn. Selv om planene og løftene pekte i retning av bedre løsninger, fryktet presseorganisasjonene at etterfølgeren ikke vil bli god nok og at det vil føre til mindre innsyn. Pressens offentlighetsutvalg tok blant annet saken opp med statssekretær i Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Paul Chaffey, og var i møter med departementet. Les mer i Journalisten og på presse.no

I et møte med statssekretær Paul Chaffey i juni 2017 uttrykte representanter fra Pressens offentlighetsutvalg, blant annet NRs generalsekretær Arne Jensen og NJ-advokat Ina Lindahl Nyrud, sterk bekymring for utviklingen av prosjektet eInnsyn.

Stadig flere taushetspliktbestemmelser

Siden slutten av 90-tallet har tallet på taushetspliktbestemmelser i lovverket mer enn doblet seg, fra 100 til 207 bestemmelser. Det viser en gjennomgang Norsk Journalistlag presenterte i september 2017.      

I en kronikk i Dagens Næringsliv tirsdag 3. oktober fremmet leder i Norsk Journalistlag, Hege Iren Frantzen og NJ-advokat Ina Lindahl Nyrud fem forslag for å forbedre lovverket:

  1. Kritikk av forvaltningen faller utenfor taushetsplikten.
  2. Også når det foreligger taushetsbelagte opplysninger, skal det foretas en konkret interesseavveining, der det særlig skal tas hensyn til sakens allmenne interesse og medias rolle.
  3. Fødselsnummer er ikke en sensitiv personopplysning.
  4. Taushetsplikt om eiendomsskatt er for altomfattende.
  5. Taushetsplikt må bare reguleres i lov.

Les om NJs taushetsundersøkelse her.

Se oversikten over taushetspliktbestemmelser i lovverket her.

 

Ba om straff for innsynsbrudd

Medieorganisasjonene ba i november kontroll- og konstitusjonskomiteen ta initiativ til at det innføres sanksjoner for brudd på offentlighetsloven og arkivloven.

"Vi mener det er på høy tid at man nå innfører sanksjoner for brudd på de lover som skal sikre effektiv gjennomføring av offentlighetsprinsippet i Norge – altså arkivloven og offentlighetsloven. Bøter eller tvangsmulkt må vurderes som mulig sanksjonsform for å sikre at lovene etterleves," skrev Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening i et felles brev til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Det skjedde i forbindelse med at komiteen behandlet rapporten fra Riksrevisjonen om regjeringens etterlevelse av reglene om journalføring og arkivering, en rapport som ble presentert på forsommeren og hvor regjeringen fikk sterk kritikk.

 

Flere medier hadde i 2017 omfattende saker om Kongehusets forhold til offentleglova. (Foto: NTB scanpix)

Innsyn hos Kongehuset

Kongehusets forhold til offentleglova ble et gjennomgangstema i 2017. Flere medier, men primært Dagbladet, hadde flere omfattende og kritiske artikler knyttet til pengebruken ved Slottet og Kongehuset. Venstre fremmet på denne bakgrunn et forslag om at:

«Stortinget ber regjeringa leggje fram forslag om at dokument knytt til utøving av kongehuset sine offisielle oppgåver vert underlagt reglane i offentleglova.»

Dette fikk imidlertid ikke flertall.

Det er ikke første gang det er tatt til orde for at Kongehuset må omfattes av offentleglova. Pressens Offentlighetsutvalg (POU) fremmet forslag om det sammen høsten 2015. Les mer om det her.

 

Forslag om nye regler for vern av varslere

Også i 2017 var det tidvis stor oppmerksomhet knyttet til ansattes ytringsfrihet om egen arbeidsplass, og ikke minst vernet av varslere. Stortinget (Innst 205 S – 2015-2016) ba våren 2016 regjeringen «sette ned en bredt sammensatt ekspertgruppe som skal gå igjennom dagens varslingsregler og komme med forslag til hvordan varslervernet kan styrkes.»

Ekspertgruppen ble oppnevnt høsten 2016, og NRs generalsekretær ble oppnevnt som medlem, etter forslag fra medieorganisasjonene (NP, NJ og NR). Ekspertgruppen avga sin innstilling i mars 2018, i form av NOU 2018:6 – Varsling – vern og verdier.  Les mer her.

 

Et par interessante saker fra Sivilombudsmannen

Vi nevner til slutt et par interessante innsynssaker som fra Sivilombudsmannen: 

  • Etter klage fra en journalist i VG konkluderte Sivilombudsmannen slik i spørsmålet om statsrådens kalender er omfattet av offentleglova: unntakshjemlene bør justeres, må dette primært skje gjennom lovendring:

«Hver enkelt kalenderoppføring i statsrådens Outlook-kalender er å anse som et dokument, jf. offentleglova § 4 første ledd. Arbeidsrelaterte kalenderoppføringer er dokumenter som gjelder ansvarsområdet eller virksomheten til departementet, jf. offentleglova § 4 annet ledd. Den enkelte kalenderoppføringen anses ferdigstilt senest når tidspunktet for aktiviteten har passert, noe som er tilfelle for de kalenderoppføringene den aktuelle innsynsforespørselen gjelder. Vilkårene i offentleglova § 4 er etter dette oppfylt for arbeidsrelaterte kalenderoppføringer for den aktuelle perioden, og journalisten har i utgangspunktet krav på innsyn, jf. hovedregelen i offentleglova § 3. Departementet bes derfor om å behandle innsynsforespørselen på nytt. Eventuelle vurderinger av unntakshjemler og merinnsynsvurderinger må foretas for hver enkelt kalenderoppføring.»

  • En journalist klaget på avslag om innsyn i et notat fra en telefonsamtale mellom en kommune og Statens Helsetilsyn. Etter en klage til Fylkesmannen, hadde journalisten fått innsyn i notatet som kommunen hadde skrevet fra telefonsamtalen. Helse- og omsorgsdepartementet opprettholdt derimot avslag på krav om innsyn i Helsetilsynets telefonnotat fra den samme samtalen, fordi notatet var et internt dokument. Etter en gjennomgang spurte ombudsmannen departementet hvilke konkrete skadevirkninger som var vektlagt i vurderingen av om telefonnotatet skulle offentliggjøres. Departementet ble også spurt om hvilke konkrete interesser de hadde lagt avgjørende vekt på. Ombudsmannen ba også departementet redegjøre for hvilken betydning det hadde for meroffentlighetsvurderingen at journalisten hadde fått innsyn i kommunens notat fra samme samtale. Helse- og omsorgsdepartementet ga deretter innsyn i dokumentet etter en meroffentlighetsvurdering. I brevet til ombudsmannen skrev departementet at innsyn ble gitt fordi Fylkesmannen hadde gitt innsyn i notatet fra samme samtale.

I 2017 avsluttet Sivilombudsmannen for øvrig 286 saker om offentlighet, taushetsplikt og dokumentinnsyn. Det er 85 prosent flere saker enn i 2016. 29 av sakene endte med kritikk.

Legg til i min rapport